Medieblikk: Varig vern av redaktørene

Hvis man har vært til stede på et møte med høy sigarføring og betydelig selvgodhet i Oslo Redaktørforening, tenker en ikke umiddelbart at dette er en verneverdig stamme. Det finnes langt mer truede dyrearter enn norske redaktører. Likevel er en unik lov for varig vern på trappene. Den er særnorsk, men et forbilledlig eksperiment for sikring av en fri presse i konsernenes tid.

Vi snakker om forslaget om å lovfeste prinsippene i den såkalte Redaktørplakaten. I dag er denne plakaten en frivillig overenskomst fra 1953 mellom aviseiere og redaktører. Dens viktigste prinsipper er at redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og «ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme avisens meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren». Redaktørplakaten ble en viktig plattform i den langsomme avpartifiseringen av norsk presse. I dag er den mest interessant i forhold til de nye kommersielle eierne, og den har fungert tilfredsstillende. De store norske aviskonsernene respekterer plakatens innhold. Når det gjelder meningsdannelse og redaksjonelle vinklinger har aldri norske redaktører vært så fri som de er i dag.

Men i morgen kan ting forandre seg. Redaktørplakaten kan bli selve bolverket mot en eventuell innmarsj av en eiertype som også vil forme meninger. Når Stortingets flertall nå har gitt regjeringen grønt lys for å tillate at et medieforetak kan kontrollere opp til 49 prosent av landets avisopplag og kringkastingsvirksomhet, ligger Norge åpent for mulige kjempeoppkjøp som ingen kjenner konsekvensene av. Å sette den frivillige avtalen om Redaktørplakaten til side, er ingen utenkelighet hvis det eksempelvis ble en Berlusconi eller Murdoch som kastet seg over norske medieaksjer.

Derfor gjør Stortinget klokt i samtidig å støtte forslaget om å løfte prinsippene i Redaktørplakaten inn i lovverket. Heller ikke det vil være en sikker garanti for en fri presse i en ny tid. En eier kan alltid sparke en redaktør, men å bryne seg mot loven kan koste mer enn det smaker. En lovfesting vil iallfall være et betydelig forsvarsverk for de redaktørene som vil utøve sin gjerning i uavhengighetens navn.

Tanken om å lovfeste forholdet mellom utgiver og redaktør er original. Den sprang ut av Eierskapsutvalgets arbeid på begynnelsen av 1990-tallet. Man lette etter flere måter å sikre mangfold i mediene enn eierbegrensningene, som man vel allerede da forsto ikke ville bli varige. Som i de fleste andre delene av norsk mediepolitikk, flyttes grensene når aktørene roper bø til politikerne.

Kulturminister Anne Enger Lahnstein likte tanken, og sendte et lovforslag ut på høring i 1998. Paragrafenes ordlyd var tøff: «Ingen skal kunne instruere eller overprøve redaktørene i redaksjonelle spørsmål,» eller «prøve å få gjøre seg kjent med skrift, tekst, bilder eller se programmateriale før det gjøres allment tilgjengelig».

Forslaget møtte hard motstand fra uventet hold, nemlig lovavdelingen i Justisdepartementet. Der fant man ut at en begrensning av en eiers rett til innholdspåvirkning er i strid med Grunnlovens paragraf 100 om at «Trykkefrihed bør finde Sted», fordi denne friheten er «absolutt». Eidsvolds-fedrene kunne neppe forestille seg at deres djerve ord skulle brukes i en slik sammenheng – til å begrense vernet om en større form for ytringsfrihet. Men denne interessante juridiske nøtten ligger der. Den kan trolig bli løst om ordlyden i denne grunnlovsparagrafen blir endret i tråd med Ytringsfrihetskommisjonens forslag.

Anne Enger Lahnstein vek for jusen og trakk forslaget, mens Ellen Horn på tampen av sin tid som kulturminister tok forslaget opp igjen i sin mediemelding. Men hun la inn forbeholdet om at lovfesting av de redaksjonelle prinsippene bare kan skje dersom det ikke viser seg å stride mot Grunnloven. Det samme forbehold har Stortingets kulturkomité nå tatt. Der står saken i dag.

Skulle det hele ende med at grunnlovsbetenkelighetene viker, kan Norge i løpet av denne stortingsperioden få en unik presselov. Den vil neppe dempe sigarføringen og den selvsikre tone på samlingene i redaktørforeningen. Men et varig vern av redaktørene har et perspektiv som går langt videre. Det som kan skje, er at Norge går i spissen for en ny måte å verne ytringsfrihetens mangfold på – mot krefter vi i dag bare aner konturene av. Det er å håpe at loven lages så enkel og prinsipiell at den kan stå fast i mange tiår fremover. Hvem som eier, blir da mindre viktig enn hvem som redigerer. Og slik bør medielandskapet helst være.