Medieblikk: Politiske krampetrekninger

Det står et flertall bak Valgerd Svarstad Hauglands resolutte inngripen mot NRKs forsøk på å omorganisere distriktskontorene. Stortingsflertallet. Disse politikerne forvalter en lang linje i norsk kulturpolitikk – overstyringen av etermediene. Det vi ser er krampetrekninger fra en tid som er forbi. Ti år med TV 2 har forandret alt.

Når kringkastingssjef John G. Bernander vil slå sammen distriktskontorer på Vestlandet og i Nord-Norge, gjør han det for å spare noen av de millionene NRK har måttet bruke for å klare seg i konkurransen med TV 2. NRK-underskuddene fra 1990-årene skyldes en intens motoffensiv mot de kommersielle kanalene. Og på et forunderlig vis klarte NRK under Einar Førde å holde posisjonen som landets største kringkaster. I svært mange andre land er den gamle statskanalen overkjørt av de nye reklamekanalene. Etter hvert kan det også skje i Norge, i hvert fall hvis kulturministeren og Stortinget ikke gir NRK den reelle frihet som de formelt har innrømmet at aksjeselskapet skal ha.

I det øyeblikk NRK skulle begynne å tape stort terreng til de kommersielle konkurrentene, vil et nytt bilde åpne seg for de samme politikerne: Hvorfor tillate en tvungen lisens til en skrumpende kanal hvis folket foretrekker alternativer uten statsstøtte?

Historien om norsk kringkastingspolitikk er ikke blant Stortingets mest ærerike. I alle avgjørende spørsmål, fra innføring av fjernsyn til avvikling av monopolet, har motstanden mot det nye vært fremtredende i stortingsdebattene. Særlig har mellompartiene utmerket seg, og Svarstad Hauglands siste stikk føyer seg naturlig inn som et av Kristelig Folkepartis mange forsøk på å styre eller stanse nødvendige grep i utviklingen av moderne kringkasting.

«Kunne eg stogga fjernsynet, ville eg gjerda det…, « sa KrF-høvdingen Nils Lavik i en stortingsdebatt i begynnelsen av 1950-tallet. En av grunnene til at Norge 20 år senere ble blant de siste land med fargefjernsyn, skyldtes de samme negative holdningene i deler av Stortinget mot det nye. Anført av Senterpartiet og Venstre, med støtte fra Dagbladet, kjempet man for å forsinke fargeleggingen av norske skjermer. Arbeiderpartiets holdning til nødvendige endringer i norsk mediestruktur var i en periode langt mer avansert enn mellompartienes, men fra og med spørsmålet om oppløsningen av monopolet kom på dagsordenen for drøyt 20 år siden, har også det partiet vært en bremsekloss. Det er for så vidt typisk at den radikale Trond Giske nå markerer seg med sterk motstand mot NRKs forsøk på å styre seg selv i spørsmålet om hvordan distriktskontorene skal organiseres.

Konflikten mellom politikerne og NRK er dramatisk fordi den er så utidsmessig. Den undergraver den autoriteten NRK-styret må ha i vår tid, og den vingeklipper Bernanders muligheter for både å spare og konkurrere. Sakens kjerne, om egne administrative enheter i Sogn og Fjordane og Finnmark, er likevel mer distriktspolitikk enn kringkastingspolitikk. Det forteller også mye. De fleste stortingspolitikere har innsett og akseptert at den redaksjonelle og administrative friheten for etermediene er kommet for å bli – bare man ikke provoserer Stortinget på dets ømmeste tå – distriktssolidariteten.

Et av de mest bisarre innslagene i dette slaget har vært NRK-journalistenes fagforening. At de kjemper mot nedleggelser, er naturlig. Det gjør enhver fagforening med respekt for seg selv. Men selvrespekten er ikke den samme når man heier på myndighetene for å gripe inn. Dette er noe helt nytt i norsk kringkastingshistorie. Er det noen som har hatt grunn til å fortvile over politikernes innblanding, er det programmedarbeiderne, omtrent fra den dagen NRK ble født. At man nå vil ha en inngripen, kan bli en bumerang NRK-medarbeiderne en dag vil angre stygt på.

Mens NRK må slåss med myndighetene, kan TV 2 feire sitt 10 årsjubileum i fred. Kanalen er blitt annerledes enn man kunne vente. Merkelig nok har NRK beholdt sin overlegne stilling når det gjelder norskprodusert underholdning, både av den familiære og avanserte sorten. Nyskapningen skjer fortsatt i NRK. Like bra står det ikke til med de mer tradisjonelle NRK-genrene, som seriøs kultur og politikk.

På kulturfeltet er det muligens den manglende utfordringen fra TV 2 som har latt dette området bli stemoderlig behandlet i NRK TV. Når det gjelder politikk og samfunnsdebatt, er forholdet motsatt. Utfordringen fra TV 2 er blitt for stor. Det ingen trodde skulle skje, har skjedd. På det området som oppfattes som mest traurig i en tabloid tv-tid, norsk innenrikspolitikk, har TV 2 markert seg med stor styrke. At nyheter og politikk skulle bli den kommersielle kanalens varemerke, er oppsiktsvekkende. Kanskje det skyldes at TV 2 kan konsentrere seg om å beskrive politikken, mens NRK må bruke så mye på tid å bekjempe den.