Medieblikk: På livet løs i medieflommen
Vi oversvømmes av medietilbud. En stri flom av underholdning, nyheter, satire og serier fyller tv-kanalene, mens avisene og bladene gjør hva de kan for å brette ut skandaler og forbrytelser, mord, maktkamp og intriger fra menneskenes mangfoldige verden. Sammenbindende kommentarer, debatt og analyser følger med. I tillegg durer radiokanalene i vei med nyheter, magasiner og musikk, mer eller mindre døgnet rundt.
I løpet av temmelig kort tid er Norge blitt forvandlet til et åpent og kommersialisert mediesamfunn hvor den nære fortid med kringkastingsmonopol og partiaviser virker som en fjern steinalder. Mediene har tatt plassen som innbyggernes fremste møte- og skravleplass, torget der alt selges og foregår, under støy og protest, begeistring og fyrop. Mediene er blitt mer enn sitt innhold, de flytter i seg selv det offentlige rom inn i det private, og de private rom ut i det offentlige.
Denne medierevolusjonen har fått mange til å føle at mediene har tatt makten. Alle må danse etter deres pipe. Politikere, næringslivsledere og folk flest får sin dagsorden bestemt av mediene. Vi bestemmer ikke lenger hva vi vil snakke om, hva vi skal mene og være opptatt av. Vi er alle en del av den enorme medieflommen, vi flyter med og kan ikke annet.
Er det slik? Har mediene virkelig tatt makten over våre sinn? Er institusjoner som storting, skole og styringsverk satt til side? Er folk ikke lenger i stand til å skille mellom fakta og fiksjon? Har de ikke sine egne samtaler og tanker langt fra medienes flimrende tilbud? Naturligvis har de det. Og selvsagt er samfunnsinstitusjonene fortsatt i stand til å skape og virke uavhengig av hva mediene setter i gang. Redselen for at mediene er i stand til å manipulere og styre folks tanker og vaner er overdrevet. Det er en frykt som henger igjen fra tiden før medietilbudene eksploderte.
Forsøkene på å forstå hva de moderne massemediene gjør med samfunnet rundt seg har vært gjenstand for politikk, lovgivning og teori i minst 500 år. De europeiske kongemaktenes første svar på et moderne medium, den trykte boken, var sensur eller forbud. Med gjennombruddet for de egentlige massemedier, som populæraviser, film og radio i begynnelsen av forrige århundre, sprang også kritikken om deres manipulerende kraft frem. Man så for seg, ikke uten belegg, at hele folkeslag kunne drives til vanvittige felttog gjennom massemedienes masseagitasjon.
I dag er et slikt syn lite relevant i et samfunn som vårt, i hvert fall i fredstid. Det er lenge siden massemediene var agiterende. Det er lenge siden folk lot seg bli agitert. Mediene oppfattes i høy grad som atspredelse, nyttige eller tåpelige, underholdende eller kjedelige. I den grad de kan mobilisere det meste av folket til å gå i én retning, er det begrenset til de årlige innsamlingsaksjonene til veldedige formål.
De som fremdeles mener at mediene er en fare for sunn fornuft og selvstendig tankevirksomhet, undervurderer de moderne medienes karakter som tilbudsvare. Troen på at folk blir hva de ser, tar ikke i betraktning den avstanden som alltid ligger mellom mottaker og utsender i underholdning. Den samme avstanden er i ferd med å danne seg overfor virkelighetsgjengivelsene. Fordi nyhetene fra fjern og nær er så mange og til dels så groteske og nærgående at vi ville blitt gale om vi fullt ut identifiserte oss med alle hendelsene hele tiden, legger vi som tilskuere og lesere inn avstanden som vern. Vi nyter en rekke medietilbud, men lever ikke våre liv i medienes bilde.
Jeg har lagt merke til at de siste og yngre skudd på stammen av det som finnes av medieforskere i Norge har erkjent denne avstanden. De synes å ha forstått medienes funksjon som atspredelse. De snakker ikke lenger med redsel og gru om manipulering og makt, fare for folkehelse og fri tanke. Om de dermed har funnet selve forståelsen av hva medier gjør med våre samfunn, er likevel usikkert. Massemedienes allestedsnærværelse åpner for mange muligheter for innvirkning på livet i offentlige og private rom. Og deres betydning endres fra en tidsepoke til en annen. Men for at debatten skal ha noen mening utover angst og moralisme, er det bra at forskningsmiljøet også begynner å se det både utsender og mottaker lenge har merket: Its showbusiness, like no business. Mediene er aldri selve livet heller ikke når innholdet er på sitt aller mest alvorlige.
