Medieblikk: Mona Juul i medienes lys
Norsk presses behandling av Terje Rød-Larsen og Mona Juul er et kapittel som en gang vil fortjene en grundig studie - i makt og avmakt, håp og fortvilelse, overspill og underspill. Hvor sannferdig og uavhengig klarer egentlig de norske mediene å være når konfliktene bak intrigene er langt større enn vi er vant til i vår fredelige avkrok?
Det er åpenbart at man tjener Ariel Sharons interesser ved å knekke Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Den siste spikeren i Oslo-prosessens likkiste hamres inn om man daglig serverer hevngjerrige lekkasjer fra Utenriksdepartementets embetsmenn. Samtidig gir saken Høyres Jan Petersen og Inge Lønning en strålende anledning til å avvikle «et lite og tett nettverk i Ap» som sto for den største triumfen i norsk utenrikspolitikk noensinne, en triumf Høyre bare kunne beskue med misunnelse da den var på topp. Det politiske resultatet av jakten på Mona og Terje er åpenbart - og det er kostbart. Norge kommer neppe noen gang inn igjen som en betydelig aktør i Midt-Østen.
Slike vurderinger har utvilsomt ledet flere store medier til tilbakeholdenhet. Saken er nevnt og behandlet relativt inngående, for så å bli gjemt bort en stund. Andre - særlig VG - har valgt å gå inn i saken på premissene til den revansjlystne embetsledelsen i UD. Der har man aldri akseptert Mona Juuls kometkarriere, som hun har fått fra Arbeiderpartiets utenriksministere på tvers av embetsverkets tilrådninger. Den minste detalj i Mona Juuls virksomhet innad i departementet stilles til avisens rådighet, i en svertekampanje et norsk departementet aldri tidligere har bedrevet overfor en av sine egne. Vanligvis er jo alt som skjer i et departement «statsrådens ansvar alene»
Skal dermed VG og andre som driver saken fremover bebreides? Og de som har vært forsiktige roses for politisk gangsyn? Hadde saken vært mer normal, mindre infisert av de voldsomme dimensjonene i motsetningene i Midt-Østen, hadde svaret vært enkelt, og et rungende nei: Glem politikken, let etter sannheten! Man finner tydeligvis mer enn nok å sette fingeren på. Alle som har fulgt Terje Rød-Larsens virksomhet gjennom de siste årene, vet at han opererer som en spiller uten respekt for spillets regler. Han beveger seg alltid på kanten av det mulige og akseptable, og har som sådan blitt sett på som effektiv i Midt-Østens politiske kultur, men umulig i den norske.
Fordi politikken er så uendelig mye større enn saken, kvier likevel mange seg for rettmessigheten av å trekke Mona Juul og Terje Rød-Larsen ned i søla. Dermed er dette en sak som ligner på spørsmål som internasjonal presse oftere står overfor enn norske medier. En av grunnene til at journalistikken her til lands har klart å bli relativt uavhengig av politikkens aktører, er nemlig at konfliktnivået vanligvis er lavt, sammenlignet med forholdene på større verdensscener.
Redaktører og journalister opplever ikke at de setter viktige samfunnsverdier på spill om de går hardt inn i enkeltsaker. Om man skulle felle en statsminister eller grave opp skandaler i velferdsordninger, risikerer man ikke å stå igjen som skaperen av et helt alternativt og motbydelig regime, eller bli bøddelen over hele velferdsstaten. Et unntak har inntil nylig riktignok vært tilbakeholdenheten når det gjelder å beskrive kritikkverdige forhold i innvandrermiljøer - av redsel for å bidra til den generelle rasismen og Carl I. Hagens triumf.
I større land enn vårt, også i samfunn som generelt oppfattes å ha en bedre presse enn vår, kan man ofte se at avisene ikke makter nøytraliteten når sakene er riktig store. Når hatet og gapet mellom aktørene er slik at ingen mulighet for konsensus finnes, er sjansene for den uavhengige journalistikken langt dårligere enn hva vi er vant til. Ikke bare på kommentarplass, men også i vinklinger og utvalg kjører ofte «verdenspressen» sine saker inn i kampmønstrene som klart tjener den ene eller annen part. Oftere enn vi i vår litt naive forestillingsverden tror, lar de seg bruke nokså åpenlyst av «sin» part. I krigslignende tilstander er kildestyrt journalistikk oftere regelen enn unntaket. Et nærliggende eksempel er amerikanske mediers daglige tolkninger av konflikten i Midt-Østen. Eller det israelske bladet som først slapp bomben om ekteparet Rød-Larsen/Juuls spesielle fredspris. Nyheten ble ikke brakt frem for journalistikkens skyld.
Jeg skal ikke dømme eller fordømme hva de forskjellige norske redaksjonene har valgt å gjøre i denne betente saken. Om det finnes en ledetråd, må det være denne: Medienes viktigste hensyn i det lange løp er intet hensyn å ta.
