Medieblikk: Mellom barken og veden

Under den ni dager lange journaliststreiken ble en rekke avisredaktører utsatt for den reneste mobbing fordi de holdt sine aviser i gang. Mange av de samme redaktørene er resten av året utsatt for et voldsomt press fra sine eiere for å få utgiftene ned og inntektene opp. I grådighetens tid er det snart bare redaktørene som kan spille rollen som forvaltere av andre ord enn penger. Men klarer de det?

I tidligere perioder i avishistorien var det liten tvil om hvem som var sjefen. Det var ikke disponenten, og i hvert fall ikke en reisende konserndirektør. I dag er det ikke alltid like opplagt at sjefredaktøren er mer enn en avdelingsleder for redaksjonen. Beslutninger av stor betydning for den redaksjonelle utvikling tas ofte av andre i eget avishus eller på konsernnivå. I enkelte tilfeller melder redaktørene seg nesten ut av spørsmål som har med hele bedriften å gjøre, andre steder identifiserer han seg helt med eiernes interesser og representanter. Nå og da, men stadig sjeldnere, opptrer redaktørene i spissen for journalistene mot konsernenes krav og direktiver.

Den opphetede journaliststreiken har stilt redaktørenes rolle på prøve. Åtte av ti redaktører utga avis under streiken, til stadig økende indignasjon fra journalistene. Det var egentlig bare småting journalistene formelt hadde å anføre mot de avispubliserende redaktørene. Det foreligger både sentrale protokoller og lokale avtaler om redaktørenes rett til å utgi avis under en journaliststreik. Men under marsjen satte journalistene i praksis spørsmålstegn ved denne retten. Det er grunn til å anta at norske redaktører etter denne streiken føler seg langt mer alliert med eierne enn med journalistene. Det kan i lengden vise seg å bli en klam forbindelse.

Ut av journaliststreiken burde redaktørene lese noe annet enn at de ble tvunget over i eiernes omfavnelse, nemlig sin egen betydning i avisverdenen. De sitter åpenbart mellom barken og veden. Men de har både prinsipielt – og som det viste seg enkelte steder – den praktiske makt over avisenes skjebne. De redaktørene som utga avis har grunn til å være stolte over at de faktisk lot informasjonen og ytringene komme til torgs, til tross for de voldsomme anklagene om streikebryteri. De bør ikke unnskylde seg med at det var økonomisk nødvendig. De bør heller fremheve sin rolle som informasjonsformidlere, også i en (kort) krisetid.
Streiken viste til overmål at journalistene som gruppe ikke er en klippe å feste ytringsfriheten til. Folk som marsjerer for å stenge andres aviser, kan man ikke stole på. De bader i skam. Jeg mener også at det er redaktørene som unnlot å utgi avis under streiken, som bør unnskylde seg. Har de brukt for mye av sin tid til alt annet enn redigering, meningsytring og journalistikk, slik at de ikke lenger engang kan lage en tynn avis?

Streikeretten er en viktig rettighet i et fritt organisasjonssamfunn. Men retten til publisering og ytring bør rage høyere. Om det skulle komme noe fornuftig ut av den ellers så malplasserte journaliststreiken, burde det bli en debatt om nettopp disse verdienes rangordning. I det minste bør i hvert fall norske redaktører se på sin egen redaktørplakat – og vurdere om det ikke bør føyes til et par ord i den om hvordan ingen har rett til å kreve stans i utgivelser av aviser. Man burde også tvinge igjennom forpliktende avtaler om den uinnskrenkede publiseringsretten med alle grupper som arbeider i informasjonsbransjen, til og med typografene. Det tilhører en annen tid at fagforeningsaksjoner skal kunne stanse informasjonsstrømmen. I vårt land er dessuten ytringsfriheten etter Grunnloven å betrakte som absolutt. Det skal ikke legges hindringer i veien for andres mulighet til å publisere.

Dessverre er den politiske venstresiden minst bevisst i forhold til disse prinsippene. Under journaliststreiken nektet Kristin Halvorsen og de andre SV-erne å uttale seg til redaktøravisene, og LO-leder Gerd-Liv Valla oppfordret A-pressens aviser til å stanse. Hvis det hele bare hadde dreid seg om en økonomisk kappestrid mellom eiere og arbeidsfolk, som i andre mer alminnelige produksjonsbransjer, hadde de begge hatt et godt poeng. Men mediene er også noe annet enn ren butikk, selv om det noen ganger kan være vanskelig å oppdage det. Med den store grådigheten hos de moderne eierne, og den lille grådigheten hos de streikende journalistene, er ikke bildet av at dette også skulle dreie seg om åndsvirksomhet, blitt styrket.

De eneste som kan demonstrere at hensikten med aviser er en tanke mer enn bunnlinje og lønn, er derfor redaktørene. Ja, det er i grunn akkurat nå de har sin sjanse til å vise hvorfor de er redaktører – hvis de spiller sine kort riktig.