Medieblikk: Kongelig seier i mediene

Publisert: 14. juni 2002 kl 14.19
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.12

Ingen andre er i nærheten av å ha klart å vende tapte saker til så lysende triumfer. Informasjonssjef Wenche Rasch og hoffsjef Lars Petter Forberg burde være hete kandidater. Men den aller ypperste er Ari Behn.

La meg gå mindre enn to år tilbake i tid. Den 16. oktober 2000 sitter vi som 10 inviterte redaktører til lunsj på Slottet og hører hoffsjefen rote seg inn i umulige uttalelser. Han offentliggjør den kommende forlovelsen mellom Mette-Marit og kronprins Haakon uten å ha ment å gjøre det. Fadesen er et tegn på at Slottet ikke aner hvordan det skal forholde seg til dagens medier når det står om å gjøre den tidligere utagerende alenemoren Mette-Marit til landets fremtidige dronning.

Hadde man fortsatt som man begynte denne famøse høstdagen for to år siden, ville mye sett annerledes ut i dag. Man «selger» ikke noe så kontroversielt pirrende som Mette-Marit - og Ari Behn - inn i de kongelige gemakker gjennom tilfeldigheter og glipp. De moderne medier er instanser som ynder å slå ned på rot og manglende planer. Journalistikken omkring oppussingen av Slottet hadde vist at den norske pressens underdanige holdning til kongehuset var på hell. Mette-Marit var en gavepakke for en mulig britisk utvikling av hoffjournalistikken i Norge, der ærbødigheten er erstattet av den rene faenskap. Med Ari Behns komme noen måneder senere fikk man nok en sjanse til å selge på skandaler rundt de kongelige.

Dessuten opplevde Slottet utover høsten 2000, for første gang siden krigen, tilløp til republikansk humør i den norske befolkningen. Mye sto på spill. Alt kunne gå galt.

I dag vet vi hvordan det er gått. Ingenting gikk galt. Mediene ligger langflate, folket har tårer i øynene. Etter bryllupet i Trondheim er sågar Ari Behn en helt, en trendsetter for ny romantikk og svulstighet, en språkskaper for ungdommen, sies det. I hvert fall sies det i mediene. Store ord og sterke følelser er blitt tidens tale. Takket være aktørene i det kongelige, slik vi har sett dem i mediene.

Spørsmålet er: Hvilke grep ble tatt for en så overveldende triumf fra et tilsynelatende håpløst utgangspunkt? Tidligere har de kongeliges nærmest medfødte strategi vært å holde mediene i sjakk ved å ha folket i ryggen. Men problemet med både Mette-Marit og Ari Behn var at de provoserte folket, og dermed kunne legitimere medienes appetitt på å kaste seg over kongehuset med både saklig kritikk og skandalejournalistikk. Hvordan temme mediene, hvordan vinne tilbake folkets gunst? Det var spørsmålet.

Vi ser nå hva de effektive svarene ble: Gjør nykommerne kongelige, gjør det fort og gjør det stort! Med biskoper og katedraler, forlovelse og bryllup, fest og feiring. Gi alt til folket! Glem de alminnelige og spørrende mediene i første omgang! Bruk det ene mediet som uovertruffent binder avsender og mottaker sammen, bruk fjernsynet! Med to bryllupsseirer i lange, direkte overførte tv-sendinger, der tv-seerne gjennom utallige kameravinkler får se mer av det som skjer enn noen av de tilstedeværende gjester er i stand til å oppfatte, vil folket gi seg over, og de mediene som hadde tenkt å være kritiske, vil snart føye seg inn i rekken av romantiske gratulanter.

Saken fortsetter under annonsen

Og slik gikk det. Snipp, snapp, snute. Askeladd og Askepott ble medienes yndlinger, også i halvrepublikanske aviser.

Men det kan ikke ha vært greit å være skrivende journalist i Trondheim i dagene før og under prinsessebryllupet. Strengt tatt burde vel tittelen på hver hjemsendte sak fra skyggen av Nidarosdomen ha vært «Intet nytt fra Vestfronten». Den eneste som klarte å holde en viss ironisk distanse til alle de store ikke-nyhetene, var en utskremt, men modig sjel fra Aftenpostens featureavdeling. Han var også den eneste som våget å sette ord på hvilken rolle Ari Behn sannsynligvis drev og spilte, nemlig som figuren Nagel i Hamsuns Mysterier, den mesterlige regisserende og forførende menneskefanger i gul dress.

Ari Behns fantastiske evne til å spille og posere, overdrive og overøse, sjarmere og forføre, fabulere og føle, ble selve utropstegnet for Slottets mediestrategi. Selv de vanligvis mest ironiske penner i kulturorganene konkluderte dagen derpå at de svulmende adjektivene i hans tale sto til en sekser på terningen.

Det er bare å bukke så dypt som Slottets skikker krever: Seieren i og over mediene er kongelig! Gratulerer!