Medieblikk: Hvem har ordet i sin makt?

Er ytringsfrihet og demokrati, rettsstat og fri debatt truet når én medieeier blir for mektig? Svaret er et selvfølgelig ja når vi ser på Silvio Berlusconis Italia eller tenker på Rupert Murdochs imperium. Men gjelder det i Norge, hvor eierkonsentrasjonen også er stor?

Svaret er ikke innlysende, og forsøkene på å begrense ytterligere monopolisering har liten legitimitet. Det er på tide å reise en ny debatt om disse spørsmålene.

I en nylig avsagt dom i Borgarting Lagmannsrett tapte det statlige Eierskapstilsynet en sak mot A-pressen etter at tilsynet hadde forsøkt å stanse konsernets oppkjøp av Lofot-Tidende. Den enstemmige dommen påpeker at ervervet av lokalavisen er av så liten betydning at det ikke kan anses å være i strid med loven om eierskapsbegrensning i mediene. Denne lille saken illustrerer et mye større perspektiv når vi setter den sammen med et av de siste utspillene som kom fra Kulturdepartementet under Ellen Horn, nemlig at grensene for nasjonalt eierskap bør flyttes fra 33 til 50 prosent av det totale opplaget. Bak utspillet ligger frykten for at utenlandske selskaper skal kjøpe seg stort inn i norske aviser. Tankegangen er at det vil være bedre å gi Schibsted sjansen til videre ekspansjon i Norge, noe dagens lov hindrer.

Både dommerne i lagmannsretten og regjeringspolitikere demonstrerer med dette at de stoler på de eksisterende norske konsernene, og at loven ikke må tas alt for alvorlig. Ikke bare Eierskapstilsynets alt for nidkjære overvåking av de lokale markedene, men også selve loven fra 1997 om både lokale og nasjonale begrensninger, vakler under disse signalene fra den tredje og første statsmakt. Men før Stortinget gir seg helt over, bør det manes til en smule ettertanke.

Da Norge fikk sin særegne lov om grenser for mediemonopoler for fire og et halvt år siden, påpekte lovgiverne at dette var å betrakte som en føre-var lov. Man hadde knapt noe negativt å anføre mot de eksisterende konsernene. I tiden som er gått er det heller ikke grunn til å beskylde de nasjonale konsernene for å ha misbrukt sin eiermakt til egennyttige og udemokratiske redaksjonelle formål, selv om man kan ha mange andre betenkeligheter med konsernkontroll av massemediene. Det burde likevel ikke rykke vekk tanken om å ha en slik «forsikringslov». Hovedprinsippet om å stanse kontroll på nasjonalt nivå ved omkring en tredjedel av opplaget, er et fornuftig grep. Da sikrer man i hvert fall at det ikke bare er én, og heller ikke bare to, men minst tre konkurrerende eiere. Det burde borge for betydelig motstand om et av selskapene en gang i framtiden skulle komme i hendene på en Berlusconi-figur.

Lovens regulering av de lokale markedene, der eierstrukturene i utgangspunktet naturligvis er meget ulike, må ha vært mindre gjennomtenkt. Her kunne loven trenge nye retningslinjer.

Men hvis Stortinget ender med å flytte den nasjonale eiergrensen fra 33 til 50, bør det ropes et varsku. Da vil det neppe ta mange år før vi ikke lenger har tre, men bare to store aviskonserner i landet. Og hvorfor stanse der, når man først har vist seg villig til å flytte lovens grenser bare noen få år etter at den først ble vedtatt? Hovedargumentet for en slik endring er å hindre utenlandske inntog. Men hvor overbevisende er dette argumentet?

For det første finnes det en rekke utenlandske medieselskaper som er like ufarlige for ytringsfrihetens vilkår som de norske har vært. Det er ikke bare i Norge mediekonsernene er profesjonelle.

For det andre blir ikke hindringene for oppkjøp av de norske konsernene mindre ved at de blir større. Tvert imot kan en allerede etablert monopolposisjon friste potensielle utenlandske oppkjøpere mer.

Et tilleggsmoment er den bismaken også stortingspolitikerne burde merke hvis de gjør alt de kan for å hindre naboer i å kjøpe i Norge, samtidig som de norske mediehusene i øyeblikket er de mest aggressive oppkjøperne av medier i nabolandene.

Men aller viktigst er at loven bør få virke i lengre tid. Når den først er vedtatt, bør den få satt seg som et prinsipp som verken lobbyister eller statssekretærer tror de kan få endret i en håndvending. Nettopp en slik føre-var ordning bør få bestå til faren virkelig skulle være over. Og det er den ikke på mange år, om noen gang. Det kan alltids komme noen som vil kjøpe seg makten over ordet. Han kan like gjerne være norsk som italiensk eller australsk.