Medieblikk: Høy pris for lukket kultur

Arbeiderpartiet har gjennomført et av sine dårligste landsmøter. Nesten all oppmerksomhet samlet seg om den avblåste nestlederstriden. Det er mer enn politiske motsetninger som skaper slike håpløse situasjoner i Arbeiderpartiet. Partiet har ikke klart overgangen fra en lukket kultur til et åpent samfunn.

Tilsynelatende er det en voldsom åpenhet som har bidratt til at vi alle har fått høre altfor mye om en nestlederstrid ingen av oss er særlig interessert i. Om et politisk parti har en, to eller fem nestledere får være partiets egen sak. At minst 10 kandidater ble lansert på forhånd er også et tilsynelatende tegn på en stadig åpnere intern kultur. Men enden på den åpne striden om personer ble til slutt et tegn på Arbeiderpartiet foretrekker å lukke seg. Landsmøtets flertall orket ikke å ta stilling til noen av kandidatene, mens valgkomiteen under Gerd-Liv Valla ved landsmøtets åpning også hadde demonstrert noe av den samme tendensen: Plutselig trakk hun frem en ny kandidat som ingen hadde fått mulighet til å vurdere i den lange forhåndsdebatten, og som inntil da ikke var blitt nevnt av noen i den åpne diskusjonen. Anniken Huitfeldt kom fra de lukkede roms overlegninger – og hennes kandidatur tålte ikke å luftes i åpent rom. Der falt hun igjennom.

Intet av dette er tilfeldig. Arbeiderpartiet har et kaotisk forhold til det moderne samfunnets krav om åpenhet. Det gamle og fortsatt vanlige mønsteret er at ingen skal si noe mot noen så noen andre hører det; lojaliteten er overordnet konflikter og uenighet. Men fordi et slik lukket system ikke er mulig å opprettholde i et samfunn av frittalende borgere og pågående medier, kommer dampen etter hvert ut. Men da kommer den som en eksplosjon, et oppdemmet trykk løsner og river med seg det meste. Det er sannsynlig at Thorbjørn Jagland knapt hørte et kritisk ord fra egne medlemsrekker om sine underlige taktiske og strategiske valg, inkludert 36,9-ultimatumet, før etter flere år. Men da kom reaksjonen som en vårflom, plutselig skulle så å si alle i partiet ha ham fjernet. Avisene behøvde ikke lenger å lete med lys og lykte etter kritiske røster, det var bare å åpne spaltene for alle som ville denge løs.

Åpenhet for en organisasjon er ikke bare villighet til å snakke åpent til mediene. Det er kanskje vel så viktig at diskusjonene i organisasjonen er åpne, og ikke fryktsomme. Mitt inntrykk er Arbeiderpartiet er blant de gamle institusjonene i det norske samfunnet som har vært blant de tregeste til å forstå dette. Riktignok klarte man på 1990-tallet å holde seg til sak og argumenter i den interne debatten om norsk medlemskap i EU og i en del ideologiske diskusjoner. Men med en gang lederskap og personer er involvert, inntrer den merkelige blandingen av frykt og faenskap.

Etter en del år som redaktør for avisen som tidligere var partiets offisielle hovedorgan, er jeg ofte blitt spurt om det ble lagt press på avisen fra Arbeiderparti- eller LO-ledelsen. Til det er svaret et klart nei. Youngstorget har erkjent pressens uavhengighet. Derimot var et annet trekk påfallende: Mistenksomhet og mistenkeliggjøring. Å mene eller rapportere om saker og standpunkter som hadde med Arbeiderpartiet å gjøre, ble ofte tolket helt ut av proporsjoner, ikke i forhold til hva avisen mente, men i forhold til hva dens antatte motiver kunne være, forstått som «hvem arbeides det for nå?»

Arbeiderpartiet er ikke alene om å ha en kultur som er overfokusert på personer og ledere. Den slags følger menneskene, og ikke minst de politiske partiene. Men i øyeblikket er Arbeiderpartiet stjerneeksemplet på hvor galt det går når kampen om vervene blir viktigere enn målene for det man driver med. Særs skadelig er det når den intense personinteressen fører til mistenkeliggjøring av andres motiver i helt andre spørsmål. Å rubrisere folk etter hvem man tror de holder med, og ikke etter hva de faktisk sier at de mener, er den lukkede intrigers sfære – og det motsatte av det åpne og argumenterende samfunnet.

Vi som har for vane å nevne pressen som det beste instrument for utviklingen vekk fra lukkede institusjoner til et åpnere og mer diskuterende samfunn, kan jo fryde oss over at en organisasjon som Arbeiderpartiet gir media tilgang til all drittkastingen, men en betenkning er på sin plass: Et åpent samfunn er noe mye dypere enn et buldrende mediesamfunn. Åpenheten er kanskje aller viktigst i organisasjoner som selv søker makt, og åpenhetens forutsetning er at argumentene i seg selv får tyngde – ikke hvem som kommer med dem, og i hvert fall ikke hvem av klanens prinser de tjener i øyeblikket.

Et parti som har sin største utfordring i å ta igjen sin egen tid, vil aldri nå frem hvis det ikke forstår at tidens krav om åpenhet er noe ganske annet enn kaos i lukkede rom.