Medieblikk: Harmløshet som ideal
Pendelen svinger også når det gjelder journalistiske idealer. Kravet om å være ubehagelig kritisk og uavhengig, gravende og pågående har vært pressens ideal siden midten av 1970-årene. Det har medført overtramp og overdrivelser, men også viktige avsløringer og åpning for offentlig innsyn inn på områder som tidligere var behandlet med underdanighet og respekt. Nå er en ny trend på ferde. Idealet synes å være harmløshet.
Som de fleste andre offentlige stemningsskifter stammer vel også denne fra Amerika: La oss stå sammen istedenfor å skape indre splid! Bedre med hundrevis av spaltemeter om hyggelig underholdning, vinnende bedriftsledere, smilende talkshowverter, greie politikere og vakre prinsesser enn kritisk mas om maktmennesker og mulige skandaler. Verden er i seg selv ond nok om ikke pressen skal gjøre den enda verre!
Tendensen er naturligvis ikke entydig, men presset mot den kritiske journalistikken er økende. Her i landet skyldes det mer enn at underholdningsflommen er blitt overveldende. Angrepene mot den kritiske journalistikken kommer stadig hyppigere fra helt annet hold. Nesten daglig høres en medieforsker, pressevokter, professor eller annen akademiker med moraliserende utfall mot pressens framferd i samfunnsjournalistikken. Verst er selvfølgelig Sigurd Allern, men han kan nesten tilgis for han kan ikke annet enn å moralisere. Men han har mange på slep, både bevisst og ubevisst, også innenfor de aktive journalistenes rekker.
Jeg skal ikke være for skråsikker i konklusjonen om at vi opplever et avgjørende vendepunkt i journalistikkens nyere historie. Men fornemmelsen er der. Mens vi i årevis mente det var rett å sette mest mulig kritisk søkelys mot institusjoner og personer med makt og myndighet blant annet for å legge bak oss perioden med lojal partijournalistikk og en enda mer servil dekning av næringslivet, synes idealet nå å være smil mot de mektige og harselas over de utstøtte.
Den nye og populære lytehumoren innenfor satiregenren er muligens et overflatisk tegn på dette skiftet. Viktigere er alle vokternes kritikk mot det som faktisk finnes av samfunnskritikk, kombinert med medienes egne tendenser til å legge vekk sin kritiske sans når «the winner takes it all». Tilfellet Røkke er talende. Gjennom flere års spennende og inntrengende kritisk søkelys i mange medier på landets mektigste raider, forstummet alt annet enn nesegrus hyllest og seierssang i det han vant bataljen om Kværner. Plutselig reflekterte mediene intet annet enn den folkelige populariteten Kjell Inge Røkke vitterlig har skaffet seg. Men populismen kan ikke være en ledetråd for kritisk journalistikk. Hvis den blir det, er det ikke selvstendig og årvåken gjennomgang som får rå i spaltene, men mobbing og hylling i tråd med folkeopinionen. En slik form for falsk journalistikk er et stort tilbakefall, særlig innenfor områdene politikk og næringsliv. Det er naturligvis behagelig for en avis og dens journalister å være på lag med folkemeningen og dagens helter. Men en forutsetning for kritisk journalistikk er mot og følgesvennen er ubehageligheter.
Innenfor den alminnelige politiske journalistikken skimtes noe av det samme mønsteret, men uttrykt annerledes. Et kor av presseforskere og politikere har sunget ut mot avisenes bruk av anonyme kilder og den vekten pressen ofte har lagt på det «politiske spillet». Kritikken høres mer tilforlatelig ut enn den er. Folk flest er sikkert lei av å høre om politisk spill og posisjonering når det i første omgang ikke fører til noe. Dessuten virker det feigt å benytte anonyme kilder, for ikke å snakke om hvor sleipt det høres ut å være en anonym kilde. Sigurd Allern har jo malende fremstilt slike anonyme politikerkilder som folk med «finlandshette». Og hvem andre bruker finlandshette enn bankrøvere, torpedoer og leiemordere?
Jeg vet ikke hvor pressens voktere vil med sine anfall mot den politiske journalistikken. Men jeg vet utmerket godt hvor politikerne vil. Intet ville passe dem bedre enn at mediene sluttet å interessere seg for det «spillet» topp-politikerne bruker enormt mye tid og krefter på. En tilbakevending til referentenes tid, med mest mulig formidling av de gode sakene og minst mulig om de stygge kampene, er en ønskedrøm for enhver politiker, særlig for den typen politiker som er mest dreven i spill og taktikkeri. En slik journalistikk uten øye og nese for vikarierende motiver, er nok også mest behagelig for pressens egne utøvere. Men det vil være et tilbakeskritt for norsk presse om det skulle bli «forbudt» å formidle hva som er på gang av skjulte strider og konflikter hos de folkevalgte.
I debatten om medienes kritiske rolle, er det lett å påpeke at eksemplene på overdreven og overdramatisert kritikk har vært mange altfor mange. Men å gå fra den ene til den andre ytterlighet, er enda mer betenkelig. Harmløsheten er i lengden et håpløst ideal for medier som vil noe annet enn blott å underholde.