Medieblikk: Drømmen om å bli kjendis

En ny svensk undersøkelse blant ungdom bekrefter en tendens vi har sett lenge. Stadig flere drømmer om å bli sjef eller kjendis. Tidens guder er de som er synlige i det offentlige rom. De unges mål er ikke først og fremst trygghet, makt, posisjon og penger, men synlighet. Medieeksplosjonen har skapt inntrykket av at veien til drømmenes teaterscene ikke er stengt for noen.

Dagens ungdom ser på arbeidslivet som en scene, de vil ikke ha statistroller, heter det i den svenske undersøkelsen som er utført av rådgivningsfirmaet Kairos Future. De unge svenskene er enige om at de interessante jobbene finnes innen showbusiness, media, kultur og sport. 50 prosent av guttene og 30 prosent av jentene blant avgangsklassene i svensk videregående skole vil bli sjef, mens omtrent en tredjedel av hvert kjønn vil bli gründer eller kjendis. Tidligere norske undersøkelser bekrefter samme tendens. Stadig flere norske ungdommer ønsker yrker der de er synlige i offentligheten.

Å bli sett er i ferd med å bli synonymt med å lykkes, kanskje også med å bli lykkelig. Behovet for å bli sett og satt pris på er ikke nettopp et nytt fenomen i vår tid. Tvert imot dreier det seg om dype menneskelig behov som de fleste strever med å få tilfredsstilt i sin hverdag og i sine nære omgivelser.

Det nye er at den offentlige scenen er blitt så stor, og at den har åpnet så utrolige mange snarveier inn til seg. Man må ikke være genial som skuespiller eller forfatter, eller tålmodig, klok og sindig som politiker eller bedriftsleder, for å erobre det offentlige rom. Mediescenen krever langt mindre innsats. Den inviterer de fleste som har et visst talent for det kjappe og kvikke, den belønner frekkhet og skjønnhet, vulgaritet så vel som ungdommelig sjarm. Men den stenger for de lavmælte, muligens også for de mest kunnskapsrike, og helt sikkert for de mest hensynsfulle. Mediescenen er et slags virkelighetsteater der alle overspiller for å være sikre på å bli sett og hørt.

Man kan selvsagt bekymre seg over en slik utvikling, både for hva den gjør med mediene i seg selv, og for hvordan den åpenbart påvirker ungdommen. Det er ikke akkurat oppmuntrende at det tomme begrepet «kjendis» er i ferd med å plasseres på statustoppen.

Hadde det enda dreid som om de virkelig berømte, de store ånder og de fantastiske underholdere, sportslegender og legendariske ledere, ville beundringen ha vært mer smakfull. Men regi og beundring strekker seg uendelig mye lenger ut. Det brede underholdningssamfunnet har skapt behovet for stadig påfyll av nye ansikter, nye stemmer og nye påfunn. Sannsynligvis har vi bare sett begynnelsen på dette lekende samfunnet, der drømmen og målet er å kunne skape seg for å føle seg skapelig.

Et alternativ til å ergre seg over denne utviklingen, er å se den som et uttrykk for en overgang mellom to samfunnsformer, fra den gang plikt og strev for trygghet skulle være alles mål, til en lettere og mer ubekymret overflodstilstand som gir langt flere enn før muligheten for fri utfoldelse. Den vidåpne mediescenen blir på den måten en pådriver og et speil for individualismens forbedrede vilkår. Man kan lykkes ganske godt i dette samfunnet, også bli sett og satt pris på av de tusener uten å ha aristokratiske evner. At triumfene kan bli kortvarige og svært overflatiske, er likevel ikke til hinder for at de kan virke besnærende og forlokkende.

Det kan være bedre at ungdommen drømmer om å innta scenen som hovedrolleinnehaver, enn at den bøyer seg for det gamle bud «tro ikke at du er noe!». Den som våger å fantasere, har i hvert fall ikke gitt opp håpet om at tilværelsen har mye nytt å by. Dessuten er det langt mer spennende at så mange unge skulle ønske at de kunne ta sjansen innenfor usikre bransjer, enn at alles drøm er trygge tilværelser som leger og ingeniører.

Den litt komiske drømmen om å bli kjendis kan altså oppfattes som et signal om dypere endringer. Det er et av mange tegn på at spenning, risiko og individuell utfoldelse er verdier som fortrenger de tradisjonelle idealene om trygghet, tilbakeholdenhet og kollektiv forsiktighet. For ikke så lenge siden var det «å stikke seg frem» en norsk dødssynd, i dag er det tillatt å ville gjøre nettopp det – selv om det skulle være aldri så ufortjent.