Medieblikk: Disse farlige utlendingene

Redselen for utenlandske oppkjøp av norske mediebedrifter er utbredt. Både innad i bransjen, hos folk flest og særlig hos stortingspolitikerne er angsten stor for fremmed kontroll av våre nasjonale medier. Men i Norge er så å si alle de ledende avisene på norske hender. Finske Sanomas forsøk på å erobre A-pressen ble slått tilbake ved hjelp av Alf Hildrums kontakter i det statlige Telenor. Situasjonen er ikke slik i våre naboland. To av Stockholms fire aviser er på utenlandske hender, Københavns største avishus er solgt til utlendinger, i Polen dominerer fremmede krefter, som i Estland og litt i Russland. Og nå er et angrep i gang for å undergrave utgivelsessituasjonen for Europas mest seriøse aviser – i Madrid, Zurich og Paris – gjennom lanseringen av presseverdenens horunger – gratisavisene.

Utlendingene i disse eksemplene er norske. Det er nordmennene som forsøker å erobre Europas medier. Mange steder i Europa ber folk om å bli befridd fra normannernes hærtog. Folk i andre land er ikke særlig forskjellig fra oss når det gjelder å frykte utenlandsk kontroll på akkurat dette området. Det kjennes for dem – som for oss – umiddelbart ubehagelig at krefter utenfra skal kontrollere den seriøse strømmen av nyheter og informasjon.

Den norske medieimperialismen er ung. Den er skapt av eventyrlige gevinster på hjemmemarkedet, som først ble synliggjort og aktivisert gjennom konserndannelsene fra slutten av 1980-tallet. Gjennom eierskapsbegrensningene innenlands var det ikke så mange steder for den norske mediekapitalen å bevege seg. Man kunne naturligvis kanalisere voldsomme ressurser inn i it-sektoren, noe man også har gjort, med astronomiske tap.

Men mest naturlig var det å prøve seg utenlands, på de nye markedene i Øst-Europa og i de mest nedslitte delene av nordisk presselandskap. I Norge er avisdriften effektiv og moderne. Derfor har selvtilliten hos de norske investorene vært upåklagelig.

Men resultatene er bedrøvelige.

Det verste eksemplet er Schibsteds kjøp av Svenska Dagbladet. Ingen avis i verden mottar så mye pressestøtte som «Svenskan». Likevel har avisen i lange perioder gitt eierne et tap på 500.000 kroner pr. dag. Det er utenkelig at avisen noen gang vil kunne bli lønnsom for Schibsted, noe alle – unntatt investoren – visste på forhånd. Kjøpet var muligens en ideell handling, et håndslag fra Tinius til nabolandets konservative flaggskip. Men på et eller annet tidspunkt vil man måtte avvikle eierskapet. Og hvem får da skylden for at en av Nordens beste aviser legges ned? De griske nordmennene, selvfølgelig!

I Danmark har Orklas milliardinvestering i Berlingske Officin avfødt en rekke problemer, blant annet streik og uteblivelse av avisene. Danske aviser er annerledes enn norske, de har lavere opplag og langt mer redaksjonelt stoff i forhold til annonsene. De er rett og slett dyrere å drive, og har ikke en tradisjon for de store fortjenestene Orkla Media krever av sine norske aviser. Å endre på dette, samtidig som tidene generelt er blitt dårligere i avisbransjen, kan komme til å koste mer enn det noen gang vil smake for Orkla. Dessuten – og det er mitt poeng – vil danskene oppleve at det er disse farlige utlendingene som ødelegger tradisjon og kultur i det mediehuset som utgir Danmarks mest solide avis, Berlingske Tidende.

I Polen og Estland har henholdsvis Orkla og Schibsted også satt seg fast i store aviser, A-pressen er inne i Russland. De økonomiske resultatene står ikke i forhold til forventningene, i hvert fall ikke i de siste årene. Men verre er den imagen som skapes av nordmennene når estlendingene og polakkene protesterer og vil begrense eiernes planer for rasjonalisering og effektiv drift. Sannsynlig urettferdig, men likevel akkurat slik det ville ha vært i Norge om utlendinger skulle ha begynt å herje med Aftenposten eller Dagbladet.

Mindre urettferdig er den kritikken som møter Schibsteds lansering av gratisaviser i Mellom-Europa. Introduksjonen av gratisaviser er en sikker måte å undergrave stillingen til de etablerte avisene. Når de franske kommunistiske fagforeningene kaster tusenvis av «20 Minutes» i Seinen, er det naturligvis ulovlig atferd. Men i annet perspektiv er den norske (og svenske) atferden også svært betenkelig. To av verdens absolutt beste aviser – Le Monde og El Pais – burde være for verdifulle til å skulle bli ødelagt av en fiks idé hos noen styrtrike mediemoguler i Oslo.

Hittil har norsk medieimperialisme gitt økonomisk tap i milliardklassen. Det er eiernes problem. For oss andre er det et større problem at vi for første gang siden vikingtida oppfattes som en røvernasjon.