Medieblikk: Den siste honningkrukken

En million lyttere, hundre millioner kroner i årlig overskudd, og en driftsmargin opp mot 40 prosent. Alt dette kan du drømme om å få ved å sende en søknad til Kulturdepartementet. Ikke rart at kampen om P4-konsesjonen er hard. Schibsted har for sikkerhets skyld kastet seg inn i halvparten av søkergruppene. P4 er snart den siste honningkrukken i medie-Norge.

Annonsetørke, stagnerende opplag, nedbemanning, underskudd eller meget lave driftsmarginer er blitt dagens orden i de fleste aviser og mediehus de siste par årene. Ikke engang TV 2 har vært en gullgruve. Med unntak av VG har så å si alle andre merket at det er slutt på de fete årene. Det finnes få snarveier til plutselige inntektsøkninger. Men den som får kloa i riksradio-konsesjonen, vinner i lotto. Riktignok har også det nåværende P4 merket at tidene er vanskeligere, men fortjenestemarginen gjennom de fleste av kanalens snart ti år lange fartstid, har vært utrolig høy. I mediekretser anses Orkla Media som en grisk aktør fordi konsernet mener at deres bedrifter bør gi 15 prosent avkastning. Til sammenligning var driftsmarginen i P4 Radio i årene 1999 og 2000 henholdsvis 37,5 og 38,2 prosent. Overskuddet i radiokanalen bare for året 2000 var 104,1 millioner kroner.

Det er høyst usikkert om dagens P4 får fornyet sin konsesjon. Kanalen har et fast grep på en enorm lytterskare, den har lyktes overmåte godt i å bli et kommersielt alternativ til NRK-kanalene. Men dens eiere og programansvarlige har vært lettsindige i omgangen med de konsesjonsreglene kanalen er underlagt. Allmennkringkastingsrådet mener P4 «til de grader har unnlatt å gjennomføre de programkrav som stilles».

Det taler heller ikke til kanalens fordel at myndighetene har hatt store problemer med å finne ut hvem som egentlig eier betydelig deler av selskapet. Pent var det heller ikke å se hvordan kanalens eiere og ledelse kuttet rått i egen stab da de svimlende inntektene fra foregående år ble svekket til mer normale tilstander i fjor.

Utfordrerne til P4 har sendt inn i søknader som er plettfrie på disse punktene. Kampen er blitt en kappestrid i politisk korrekte fraser. Her skal distriktsprofil og demokrati fremmes, minoriteter ivaretas, opplysning og nyheter prioriteres, og musikkvalgene skal ikke være snevert kommersielle, men sikre bredde og kvalitet.

Ingen av søkerne skriver at de er ute etter å fylle slunkne kasser eller skaffe seg mer markedsmakt. Naturligvis gjør de ikke det. Men de kunne like gjerne ha gjort det. Når man ser på søkerne bak de fem-seks mest seriøse utfordrergruppene, skjønner man umiddelbart hva spillet dreier seg om. Her er ikke mange entusiaster som vil skape en alternativ melodiradio, men desto flere sterke mediebedrifter som vil ha mer penger og makt. Uansett hvem som får konsesjonen, vil det fremtidige P4 først og fremst bli en musikkradio. Kommersielle radiostasjoner med betydelig lytterskare er alltid det. Og hva har Schibsted, A-pressen, Allers, Vårt Land, Adresseavisen eller NTB å tilføre akkurat her?

Schibsted er fyldig representert blant søkerne, selv om ingen tidligere har notert noen påfallende interesse for populærmusikk i konsernets ærverdige lokaler. Schibsted er sterkt, om enn indirekte representert gjennom så vel VGs som TV2s søknad. Bak den såkalte Kanal4-gruppen står flere regionaviser, hvorav noen delvis er eid av Schibsted. Det er likevel ikke sikkert at denne helgarderingen fra Kjell Aamots side vil sikre Schibsted adgang til den gullkantede konsesjonen. Grådigheten virker vel snarere mot sin hensikt. Det får være måte på Schibsteds dominans, både når det gjelder innhold og reklame.

Hvis Kulturdepartementet skulle dele skepsisen til å gi Schibsted ytterligere makt, kan kampen til slutt kanskje stå mellom det nåværende P4 og den såkalte Radio 2 Digital-gruppen, som er en underlig blanding mellom blant annet Aller-konsernet og Kristen Riksradio. Sistnevnte må være tatt med som agnet som skal friste Valgerd Svarstad Haugland.

I sum synes ingen av kandidatene selvskrevne. Det hefter noe ved alle. Den nye Kanal4-gruppen har med seg de to P4-grûnderne Kalle Lisberg og Svein Larsen i kampen mot deres gamle selskap. Å gi dem konsesjonen en gang til synes merkelig. Grådighet eller mangel på radioerfaring er gjennomgående i søkermassen. Resultatet kan derfor like gjerne bli at uregjerlige P4 får fortsette som nå, bare kanalen lover å oppføre seg litt penere. Da slipper i hvert fall myndighetene en proteststorm fra en million lyttere. Denne gang må vinneren også betale for det kongelig handelsprivilegium som deles ut. Den nye konsesjonsinnehaveren må denne gang ut med 160 millioner kroner i avgift. Godt er det. Så store honningkrukker bør ikke deles ut gratis en gang til.