Medaljens bakside

Det ble jublet i NRK Dagsnytt før påske. En skikkelig gladnyhet var det. For nå er det full ballong i oljen igjen. 20-30 milliarder mer i året, skulle det investeres. Det blir jobb til alle som klarer å løfte en smørekanne. På landjordas verft, på sokkelen og hos enhver leverandørspire som har funnet på noe som kan leveres til våre oljesmurte industrigiganter.

Ja, nå skal det settes investeringsrekord. 80-100 milliarder kroner i årlige investeringer frem til 2005. Det er nærmest utrolig. I 1994 spådde Oljeindustriens Landsforening et årlig investeringsnivå fremover på 10-20 milliarder kroner. Og selv om de i egeninteressens navn lobbet for lavere skatter, får dette mirakelets skjær over seg.

Litt frekt er det derfor å minne om at det så sent som i 1998 var enighet om å tvinge frem en reduksjon i oljeinvesteringene. Fordi de ville blitt over 80 milliarder kroner det året, om ikke regjeringen fikk utsatt noen feltutbygginger. Det mener jeg var en av de få politiskøkonomiske inngrepene sentrumsregjeringen kan se tilbake på med glede.

For det er grenser for hvor stor plass også «landets viktigste næring» kan ta opp.

- Vi har investert i en ny opera i uken, sa Statoil-sjef Olav Fjell nylig. Med stolthet. Men også med en forståelse for at vi «har bidratt sterkt til det kostnads- og prispresset som har vært i landet vårt».

Denne smule selverkjennelse er det all grunn til å sette pris på, men den er langt fra noe bud om at bransjen har tenkt å stille bak i kampen om arbeidskraften.

Når også regjeringen plutselig trakk en oljekanin opp av hatten, er det nesten bare å håpe på at USAs økonomiske nedtur kjøler ned det meste av verdensøkonomien. Riktignok ble beslutningen om gradvis å sluse inn mer oljepenger i økonomien møtt med velvilje både av en rentehauk som sjeføkonom Alf Hageler i Finansnæringens Hovedorganisasjon og antiliberalisten og EU-skeptikeren Hallvard Bakke. Og markedene slukte den overraskende nyheten uten tegn til fordøyelsesbesvær. Det er naturligvis strålende politisk håndverk.

Men det er en pris som må betales. For bruk av mer oljepenger til helse og skole betyr naturligvis også kamp om den samme knappe arbeidskraften. Og om både oljeindustrien og offentlig sektor skal ekspandere, er det kanskje ikke nok at det er blitt noen overflødige etter nettboblene? Husk også den raske veksten i privat tjenesteyting og påskenyheten om ti investeringsklare milliarder i skianlegg, hytter osv. i fjellheimen.

Dette bærer bud om at deler av den tradisjonelle eksportindustrien kan få det tøffere. Det betyr i alle fall tap av markedsandeler i årene fremover. Både NHO og LOs Fellesforbund vil bekjempe denne trenden, men er dømt til å tape.

Det er vel dette man kaller medaljens bakside. En negativ, utilsiktet konsekvens som jeg ikke tror noen heller kan trylle bort!

Men regjeringen er kanskje for glad over at budskapet om litte grann mer bruk av oljepenger knapt har møtt en kritisk røst? De må føle at prisen er vel verdt det om de kan surfe på velviljen til over valget.