Markedsøkonomiens fiender
Avisoppslagene skriker mot oss: Bedrifter må legge ned fordi strømmen er blitt for dyr, og vanlige husstander må regne med en årlig økning av strømutgiftene på 15.000-20.000 kroner. Årsak: Kraftmarkedet er liberalisert, og kraftprodusentene tenker på bare på egen inntjening. Derfor tømmer de vannmagasinene for å eksportere strømmen. De gir blaffen i om det blir for lite vann i magasinene til å produsere den strømmen vi trenger til vinteren. Og når det blir mangel på strøm, det vil si at etterspørselen blir større enn tilbudet, skrur de prisene i været.
Jeg synes jeg hører kritikerne: Dette er nesten like ille som å selge bestemor på anbud.
De har rett et stykke på vei. Flere politikere har uttalt at det er på tide at kraftprodusentene tar samfunnshensyn. Det er en selvfølge at bedriftsledere skal ta hensyn til samfunnet bedriften opererer i, men det er ikke en selvfølge at de skal opptre som reguleringsmyndigheter. Det er det vi har staten til. Myndighetene skal lage spillereglene. Dessverre ser vi ofte at stortingsrepresentantene opptrer som klønete amatører og lander på ekstreme avgjørelser. De får fikse ideer som de følger uten å avveie argumenter for og mot, eller de avfeier faglige innvendinger fordi de ikke passer politisk.
Ofte bruker man store land som forbilde, og overser at forbildet kanskje er alene med sin praksis eller at det er irrelevant fordi forholdene er annerledes i Norge.
Kraftmarkedet er et slikt område. Politikerne gjorde to bommerter da de liberaliserte markedet. De trodde at liberaliseringen skulle gi fri konkurranse, slik at forholdet mellom tilbud og etterspørsel dannet riktig pris. De forsto ikke at kraftmarkedet er spesielt fordi det ikke er fritt frem for etableringer. Man må ha tilgang på vannkraft eller andre kraftkilder. Derfor etablerer få nye konkurrenter seg selv om prisene er uforskammet høye. Markedet er svært uperfekt.
Politikernes andre bommert er at de i blåøyd tro på markedet lot være å lage regler som sikret landet stabil kraftforsyning. Som om et kraftverk dropper å selge strøm til Danmark i juli fordi salget kan gjøre at Ingeborg på Svullrya må betale en blodpris til vinteren.
Rendyrket kapitalisme uten regler er det samme som den sterkestes rett, og vil til slutt ende opp med en monopolist. I dette tilfellet er det enda verre, fordi produsentene har en privilegert tilgang til begrensede naturressurser.
De politikerne som sørget for liberaliseringen av kraftmarkedet på en så naiv måte har satt markedsøkonomien i unødvendig miskreditt. Noen av dem kommer fra borgerlige partier, som bekjenner seg til en markedsøkonomi.
Før kraftmarkedet ble liberalisert, styrte myndighetene produksjon og salg. Da var det om å gjøre å holde vannmagasinene så fulle at vi ikke fikk noen kraftkrise. Det var en sløsing med ressursene, som ingen bør drømme seg tilbake til.
Markedsøkonomien er fremdeles den beste formen vi har for samfunnsmessig fremgang, men aktørene må holdes i sjakk gjennom fornuftige regler. Det holder ikke med blåøyd ideologi. Den er like skadelig enten man er for eller mot markedsøkonomien.
Hensiktsmessige regler som tvinger kraftprodusenter til å ta hensyn til norsk kraftbehov er ikke nok. Høye priser skyldes også at det produseres for lite energi i Norge. Det skyldes delvis at kraftprodusentene har tappet overskuddet ut av bedriftene fremfor å investere (som også myndighetene kunne hatt regler for), men hovedårsaken er at myndighetene ikke har sørget for mer kraftproduksjon. Det finnes alternativer til vannkraft.
Jeg synes jeg hører kritikerne: Dette er nesten like ille som å selge bestemor på anbud.
De har rett et stykke på vei. Flere politikere har uttalt at det er på tide at kraftprodusentene tar samfunnshensyn. Det er en selvfølge at bedriftsledere skal ta hensyn til samfunnet bedriften opererer i, men det er ikke en selvfølge at de skal opptre som reguleringsmyndigheter. Det er det vi har staten til. Myndighetene skal lage spillereglene. Dessverre ser vi ofte at stortingsrepresentantene opptrer som klønete amatører og lander på ekstreme avgjørelser. De får fikse ideer som de følger uten å avveie argumenter for og mot, eller de avfeier faglige innvendinger fordi de ikke passer politisk.
Saken fortsetter under annonsen
Ofte bruker man store land som forbilde, og overser at forbildet kanskje er alene med sin praksis eller at det er irrelevant fordi forholdene er annerledes i Norge.
Kraftmarkedet er et slikt område. Politikerne gjorde to bommerter da de liberaliserte markedet. De trodde at liberaliseringen skulle gi fri konkurranse, slik at forholdet mellom tilbud og etterspørsel dannet riktig pris. De forsto ikke at kraftmarkedet er spesielt fordi det ikke er fritt frem for etableringer. Man må ha tilgang på vannkraft eller andre kraftkilder. Derfor etablerer få nye konkurrenter seg selv om prisene er uforskammet høye. Markedet er svært uperfekt.
Saken fortsetter under annonsen
Politikernes andre bommert er at de i blåøyd tro på markedet lot være å lage regler som sikret landet stabil kraftforsyning. Som om et kraftverk dropper å selge strøm til Danmark i juli fordi salget kan gjøre at Ingeborg på Svullrya må betale en blodpris til vinteren.
Rendyrket kapitalisme uten regler er det samme som den sterkestes rett, og vil til slutt ende opp med en monopolist. I dette tilfellet er det enda verre, fordi produsentene har en privilegert tilgang til begrensede naturressurser.
Saken fortsetter under annonsen
Før kraftmarkedet ble liberalisert, styrte myndighetene produksjon og salg. Da var det om å gjøre å holde vannmagasinene så fulle at vi ikke fikk noen kraftkrise. Det var en sløsing med ressursene, som ingen bør drømme seg tilbake til.
Markedsøkonomien er fremdeles den beste formen vi har for samfunnsmessig fremgang, men aktørene må holdes i sjakk gjennom fornuftige regler. Det holder ikke med blåøyd ideologi. Den er like skadelig enten man er for eller mot markedsøkonomien.
Saken fortsetter under annonsen
Hensiktsmessige regler som tvinger kraftprodusenter til å ta hensyn til norsk kraftbehov er ikke nok. Høye priser skyldes også at det produseres for lite energi i Norge. Det skyldes delvis at kraftprodusentene har tappet overskuddet ut av bedriftene fremfor å investere (som også myndighetene kunne hatt regler for), men hovedårsaken er at myndighetene ikke har sørget for mer kraftproduksjon. Det finnes alternativer til vannkraft.
