Maktkamp og ledelseskultur

Norsk kapitalisme har i mange tiår vært preget av stabilitet, forutsigbarhet og fordragelighet. Oppgjørene i Aker, Kværner og Orkla antyder at viktige endringer er på gang. I «gamle dager», inntil tidlig på 1990-tallet var bedriftsstrukturen forholdsvis stabil i de fleste norske næringer. Staten hadde direkte og indirekte stor innflytelse som en stabiliserende og konserverende faktor. Konkurransen var mer eller mindre regulert, enten ved formelle eller uformelle avtaler med staten, eller ved uformelt samarbeid mellom bedriftene. Oppkjøp og sammenslåinger skjedde stort sett i samråd med Industri- eller Næringsdepartementet og på en vennlig måte. Her var konservative interesser vanligvis fremtredende. En mektig fagbevegelse hadde større interesse av å bevare bedrifter og arbeidsplasser enn av å rasjonalisere strukturer. Aker, Orkla og Kværner var i så måte hjørnesteinsbedrifter. Priskonkurransen var ikke alltid like sterk og Pristilsynet og konkurransekontrollen ofte tilsvarende svak. Systemet var preget av krysseierskap og gjensidighet i kontroll og ledende funksjoner mellom et begrenset antall industriledere. Gutteklubben «Grei» var en realitet med statlig støtte. Maktkampen var begrenset og vanligvis dulgt. Lederstilen var ofte tilsvarende vennlig og sedat.

De «gamle dager» er forbi. I dag er norsk kapitalisme stadig mer preget av…akkurat kapitalisme, nemlig hard konkurranse, aggressivitet, uvennlige oppkjøp og sammenslåinger. Eksponenten er personen Kjell Inge Røkke, men hans inntreden på den norske arena er kommet på et tidspunkt da forholdene allerede var lagt til rette. Fenomenet Røkke ville ha vært utenkelig i 1980-årenes Norge, selv om han hadde hatt like mange penger. Først og fremst er statens beskyttende rolle vesentlig redusert. Næringsdepartementets rolle er i dag å fastsette rammebetingelser snarere enn å gripe inn i omstruktureringen av de enkelte næringer. Dermed er oppkjøp og sammenslåinger blitt et mer forretningsmessig og mindre politisk anliggende. Dette svekker de konservative, bevarende interessene i bedriftene. Fagbevegelsen er blitt svakere og mer splittet. Dessuten er det i et stramt arbeidsmarked mindre viktig å bevare bedrifter og arbeidsplasser. Priskonkurransen er blitt sterkere og kjøperne, enten de er det vanlige publikum eller foretak er blitt mer kritiske og mer prisbevisste.

Dette er i korthet bakgrunnen for at Kjell Inge Røkke kunne gjøre sin entré i norsk kapitalisme, undergrave etablerte maktposisjoner og splitte «gutteklubben Grei». Røkkes dåd eller udåd er ikke bare å skape nye fronter med seg selv som frontfigur, men like meget å sette aggressiv konkurranse og maktkamp på kartet i norsk næringsliv. Dette er en helt ny utfordring for den tradisjonelle norske kapitalisme, som for staten og for fagbevegelsen. Røkke ser tydelig næringslivet som en arena for konkurranse og åpen maktkamp, etter amerikansk mønster. Oppkjøp og overtakelser skal være effektive og lønnsomme, ikke vennlige og forhandlet frem. Røkkes ledelsesstil er tilsvarende unorsk. Her er storkapitalisten den ubestridte sjef hvis vurderinger og beslutninger ikke skal trekkes i tvil. Påfallende har Røkkes nye stil i ledelse som i levesett, unorsk som den er, hittil ikke vært noen hindring for suksess. Han har tydelig full støtte fra profesjonelle ledere som fra bedriftsklubbene. Dermed har Røkke klart å splitte Fellesforbundet og dermed LO. Nye fronter går tvers gjennom gamle bastioner.

Generalforsamlingen i Kværner er Røkkes første store nederlag, men spørsmålet er hvor endelig det er. Utfallet vil avhenge av både Kværner og Røkke. I den utstrekning Kværner under ledelse av Kjell Almskog klarer å konsolidere seg, fortrinnsvis ved en solid partner, kan selskapet kunne ha et fortsatt langt, selvstendig liv foran seg. I den utstrekning Kværner ikke skulle klare dette, vil selskapet selvsagt stå lagelig til for hogg, eller vil i beste fall måtte forhandle seg frem til en sammenslåing med Aker, men på sistnevntes premisser. I den utstrekning Kjell Inge Røkke har tålmodighet til å vente på et kritisk øyeblikk for Kværner, kan hans langsiktige sjanser til å overta selskapet styrkes. I mellomtiden kan han tenkes å rette skytset mot Orkla, ikke bare for å gjengjelde støtte fra sin gamle medspiller Jens P. Heyerdahl d.y., men enda mer for om mulig å rydde av veien en fiendtlig koalisjon av kapitalinteresser, altså strategisk å flytte fronten inn på reelle eller potensielle motstanderes område. Begge parter synes rimelig velbeslåtte, slik at utfallet vil kunne bli avgjort mindre av ressurser enn av intelligens og strategi. Spillet er rått og Røkke har klart å skaffe seg uventede medspillere, ikke bare Orkla, men sparefond og etablerte banker som DnB med en stor statlig andel, men ikke Folketrygdfondet, hvilket viser at nye fronter også splitter statens finansinteresser. I denne sammenheng er det påfallende at etablerte sparefond opererer på Oslo Børs som allierte av en pågående nykommer som i realiteten fortsatt ingen vet særlig meget om.

Røkkes grunnleggende problem er hans uforutsigbarhet, som innebærer et brudd med tradisjonell norsk ledelseskultur. Ingen andre vet hvor mange penger han har eller hva han vil med dem. I Norge blir dette ofte oppfattet som upålitelighet, understøttet av handlinger i strid med utsagn. Røkke overtok hele Aker til tross for forsikringer om det motsatte og solgte dypvannsdivisjonen til utlandet. Røkkes tabbekvote er begrenset og han løper en risiko for å fremprovosere en bred koalisjon av motkrefter som med statens hjelp sperrer veien for videre fremstøt. Dette er den historiske norske kapitalisme. Sannsynligheten er kanskje at noe slikt vil skje. Røkkes stil er provoserende, uansett suksess. Sammen med en overilt handling vil stilen kunne bli en avgjørende belastning som sveiser motstandere sammen og skremmer bort medspillere. Røkke vil uansett ha brakt et friskt pust inn i norsk kapitalisme og nye frontlinjer bidrar erfaringsmessig til dynamikken i et samfunn. Dermed kan Oslo Børs kanskje ha hatt godt av rabalderet.