makrokommentaren: Lav rente kan gjøre vondt verre

Mange er bekymret for lav investerings- og lånevillighet i næringslivet. Kanskje vi heller skal være glade for at mange bedrifter er forsiktige med å kaste seg på nye investeringer fordi renten er lav. Boligbyggingen har derimot tatt seg kraftig opp. Det er også tegn til oppadgående trend i igangsettingen av andre bygg.

Det er ikke sunt over lang å stimulere økonomien så kraftig med lav rente som tilfellet er nå. Renten er jo først og fremst prisen på kapital. Renten, og da særlig realrenten, er basis for det avkastningskrav som stilles ved investeringer i maskiner og bygninger. Lav realrente over lengre tid øker investeringene.

Realrenten i Norge er nå under 1 prosent, før skatt. I gjennomsnitt på 1990-tallet var den på ca 3,5 prosent. Dette har vært ansett for å være normalnivået i Norge. Mye tyder på at dette også fremover vil være et riktig nivå i forhold til vekstmuligheter i økonomien. Svært lav realrente over la oss si tre-fem år vil høyst sannsynlig føre til overinvesteringer innen flere områder.

Skjematisk skilles det mellom to typer investeringer; investeringer som øker produksjonskapasiteten og investeringer som erstatter andre produksjonsfaktorer som arbeidskraft. Ved lav realrente over lengre tid vil begge typer investeringer kunne bli for store. Det vil si at en både bygger ut for stor kapasitet og i for stor grad erstatter arbeidskraft med realkapital. Når realrenten så kommer opp på sitt normalnivå, vil det vise seg at flere av investeringene ikke er lønnsomme. Bedrifter og investorer vil tape penger, produksjonskapasitet blir stående ubrukt og investeringene vil falle kraftig. Overinvesteringer er spiren til neste nedgangkonjunktur. Lav rente over lengre tid er også tvilsomt som virkemiddel til økt sysselsetting. Det oppmuntrer jo til å erstatte arbeidskraft med realkapital.

Så langt vi kan se fremover, vil inflasjonsimpulsene i Norge være svake. Norges Bank vi få store problemer med å få inflasjonen opp til 2,5 prosent innen rimelig tid. Slik systemet for pengepolitikk er i Norge, tilsier det lav rente ganske lenge. Dette sier da også sentralbanken selv. Når innskuddsrentene er nær null og det meste av potensialet i aksjemarkedet er tatt ut, er det ikke rart at penger strømmer til realkapital hvor en tror avkastningen blir høyere.

Dagens politikkregime med ensidig bruk av pengepolitikken for å få opp inflasjonen til 2,5 prosent kan komme til å gjøre vondt verre. Den lave inflasjonen er jo et resultat av overkapasitet på en rekke områder i verden, og av høy produktivitetsvekst og konkurranse fra nye aktører. I Norge hvor prisene på mange goder er høye, er potensialet for prisnedgang ekstra stort når strukturendringer finner sted. Å svare på dette med å gjøre kapital så billig at det oppmuntres til enda større overkapasitet er i lengden ikke særlig klokt.

På slutten av 1990-tallet ble det bygget for mye kontorlokaler i store deler av landet, og særlig i Oslo-området. Som et resultat av dette og den påfølgende lavkonjunkturen er omfanget av ledige kontorer i dag omtrent på samme nivå som under krisen i slutten av 1980-årene/begynnelsen av 1990-årene. Svaret på dette burde vært full stans i bygging av nye kontorbygg. Det som nå kan ligge i kortene er at det lave realrentenivået frister til nybygging slik at overkapasiteten varer i flere år.

Når inflasjonsimpulsene synes å bli lave i flere år fremover, bør dagens politikkregime sendes tilbake til tegnebrettet. Det første som bør gjøres er å fjerne et selvskapt problem, nemlig at vi har et inflasjonsmål i Norge som er høyere enn i andre land. Dessuten bør lavere inflasjon ikke betraktes som et stort problem når det skyldes forhold på tilbudssiden i økonomien.

Steinar Juel er sjeføkonom i Nordea og fast makrokommentator i Økonomisk Rapport.