Makrokommentar: Ubalanser og valutakurser
Året 2004 har vært ganske godt på det økonomiske området. Internasjonalt tok veksten seg opp. I Norge har vi hatt glede av høy oljepris, og husholdningene opplevde nok et år med god inntektsvekst. Dessverre er utsiktene foran det kommende året mer usikre. Norsk økonomi vil trolig fortsatt gå godt. Husholdningene vil også i 2005 få god inntektsvekst, sysselsettingen vil bedres ytterligere og eiendomsmarkedet vil fortsatt være relativt hett. Sannsynligvis vil vi også kunne nyte godt av en fortsatt relativt høy oljepris. Den høye oljeprisen er imidlertid en trussel mot konjunkturoppgangen internasjonalt. Det samme er valutakursbevegelsene som de finansielle ubalansene internasjonalt forårsaker.
Finansielle ubalanser assosieres med USA. Landet har et stort og økende underskudd overfor utlandet. Et lands underskudd motsvares av overskudd i andre. Norge har overskudd, det samme har Japan og de hurtigvoksende landene i Asia. Strengt tatt kan en like godt si at land med overskudd har like mye skyld i ubalansene som land med underskudd. Det økonomiske presset kommer imidlertid på underskuddslandene fordi de trenger finansiering.
Når et land har overskudd i utenriksøkonomien (på driftsbalansen overfor utlandet) skyldes det at sparingen i landet er større enn det som investeres i realkapital, det vil si til bygging av bygninger, veier, kjøp av maskiner, mv. Landet får et spareoverskudd. Et spareoverskudd oppstår når et land har et lavt nivå på realinvesteringene eller et lavt nivå på forbruket og dermed unormalt høy sparing. Spareoverskudd lånes ut til land med spareunderskudd, det vil si til land som sparer mindre enn det som brukes til realinvesteringer. Land har spareunderskudd enten fordi det har høye investeringer i realkapital eller fordi sparenivået i landet er lavt.
USA har spareunderskudd fordi sparenivået i landet er lavt. Husholdningenes sparing er rekordlav og sentralregjeringen har store underskudd på sine budsjetter. Dersom spareunderskuddet hadde skyldtes at investeringsnivået var høyt, ville underskuddet vært lite problematisk. For eksempel har de nye medlemslandene i EU store underskudd på sine driftsbalanser overfor utlandet fordi investeringene i lønnsomme prosjekter er høye. Investeringene finansieres da uten problemer av kapital fra utlandet. Investorer synes imidlertid ikke at det er like spennende å finansiere skattelettelsene og militærutgiftene til Bush-regjeringen, samt det ekstra høye forbruket og boliginvesteringene til amerikanske husholdninger.
Når dollaren da faller er det en av økonomiens selvkorrigerende mekanismer som slår til. Svak dollar øker amerikanske bedrifters inntjening og demper forbruket fordi importerte varer blir dyrere. Begge deler bidrar til å øke sparingen i USA. Når Kina har fastkurs overfor dollar og japanerne i perioder intervenerer for å hindre et kraftig dollarfall mot yen, blir det forholdet mellom euro og dollar som må bære en uforholdsmessige stor del av korreksjonen. Amerikanske bedrifter (og faktisk kinesiske fordi yuanen følger dollaren) bedrer sin konkurranseevne mot europeiske. Konjunkturoppgangen i euro-området, som i hovedsak har vært drevet av en eksportoppgang, rammes kraftig.
I skrivende stund er forholdet mellom euro og dollar 1,32. Noen tror euroen vil stige til 1,50, andre snakker om 1,70. Det vil trolig sende euro-området ned i en ny nedgangskonjunktur.
For å redusere risikoene knyttet til ubalansene er det særlig to politiske tiltak som må gjennomføres: I USA må det gjøres noe for å redusere budsjettunderskuddet. I Kina må det innføres mer fleksibel valutakurs slik at yuan kan styrkes. Bush-regjeringen sier at reduksjon av budsjettunderskuddet nå er prioritert. Hvordan dette vil følges opp i praksis gjenstår å se, da budsjettinnstramninger aldri er populært. Kineserne har på sin side lenge sagt at de vil innføre et mer fleksibelt valutakursregime. De vil imidlertid ikke gjøre det når hele verden krever det, da det ikke må fremstå som at de gir etter for press fra utlandet. Spesielt for euro-området vil det være en fordel at Bush følger opp det han sier om budsjettunderskuddet og at Kina finner et riktig tidspunkt til å la yuan stige i verdi.
