Luntepissing
Næringsminister Odd Eriksen får meg til å tenke på den belgiske guttehelten Maneken Pis, som ifølge legenden berget Brussel ved å pisse på lunten som fiendtlige angripere tente for å sprenge seg gjennom forsvaret av byen. To-åringens tissedåd reddet byen.
Statsråd Eriksen har hatt det travelt med å slukke lunter som politiske venner har fyrt opp. Lunta til El & IT Forbundets leder, Hans Olav Felix, ble slukket da Eriksen nektet å følge oppfordringen hans om å true Telenor-styret med avsettelse hvis Telenor selger Opplysningen 1881. Eriksen slukket også stortingsrepresentant Rolf Terje Klungelands (Ap) forsøk på politisk oppmerksomhet da Klungeland ville ha Eriksen til å kaste Hydro-sjef Eivind Reiten hvis han la ned en produksjonslinje i Årdal.
Hvis næringsministeren hadde fulgt de mange oppfordringer fra politiske allierte om å blande seg opp i driften til Telenor og Hydro, ville følgende ville ha skjedd:
1. Aksjekursen i Telenor og Hydro ville ha falt. Det hadde svekket aksjonærene, og i neste omgang selskapene. Årsak: Selv om Staten er største eier i begge foretak, har de to selskapene henholdsvis 45.000 og 38.000 aksjonærer. En innblanding av en dominerende aksjonær utenom aksjonærdemokratiet hadde vært urent spill og brudd med intensjonene i lovverket, som bestemmer rollefordelingen mellom de ulike organene i et selskap og som også forsøker å verne minoritetsaksjonærer mot utilbørlig oppførsel av dominerende aksjonærer.
2. Tilliten til Staten som eier ville gått rett i gulvet. En stat som selger ut store deler av et selskap og etterpå overkjører de nye aksjonærene ved å gi direktiver på tvers av aksjonærdemokratiet, ville ødelagt mye.
3. Aksjonærene i DnB NOR og Statoil ville følt at de hadde en utrygg investering fordi Staten også her har tunge eierandeler. Det ville ha redusert verdien av disse bedriftene.
4. Tiltroen til landets regjering ville ha falt i utenlandske investormiljøer. De ville ikke forstått hvorfor en norsk regjering begynte å agere på en måte man er mer vant til å se i Russland og i ustabile, totalitære land. Utenlandske etableringer og investeringer i Norge ville blitt redusert.
5. Arbeidsledigheten i Norge ville blitt unødvendig høy.
Nå gikk det ikke slik fordi næringsminister Odd Eriksen har vist at han vet bedre. Økonomisk Rapport har tidligere skrevet at Arbeiderpartiet er en garantist for edruelig politikk. Det tror vi fremdeles.
Den siste lunteslukkingen var det statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget som sto for. Lunten ble tent av finansminister Kristin Halvorsen, som uttalte seg til Dagens Næringsliv på en måte som kunne tolkes som om politikerne ville redusere styrenes innflytelse over topplederlønningene. Nå ble de ambisjoner hun måtte ha hatt kraftig redusert, til å pålegge generalforsamlingene å gi generelle retningslinjer om avlønning av topplederne. Men selv det er ikke uproblematisk. Man må være klar over at jo mer styring man legger til generalforsamlingen, jo mer makt får politikerne over de selskapene der Staten er tung eier. I selskap der Statens aksjeandel er mellom 40 og 50 prosent, har statsråden nok stemmer til å diktere en rekke avgjørelser på generalforsamlingen. I styrene derimot, har ikke statsråden samme makt. Der er Statens representasjon fordelt på flere personer, som dessuten har minst en armlengdes avstand til statsrådstaburetten.
Hold frem med luntepissingen, Eriksen.
Statsråd Eriksen har hatt det travelt med å slukke lunter som politiske venner har fyrt opp. Lunta til El & IT Forbundets leder, Hans Olav Felix, ble slukket da Eriksen nektet å følge oppfordringen hans om å true Telenor-styret med avsettelse hvis Telenor selger Opplysningen 1881. Eriksen slukket også stortingsrepresentant Rolf Terje Klungelands (Ap) forsøk på politisk oppmerksomhet da Klungeland ville ha Eriksen til å kaste Hydro-sjef Eivind Reiten hvis han la ned en produksjonslinje i Årdal.
Hvis næringsministeren hadde fulgt de mange oppfordringer fra politiske allierte om å blande seg opp i driften til Telenor og Hydro, ville følgende ville ha skjedd:
Saken fortsetter under annonsen
1. Aksjekursen i Telenor og Hydro ville ha falt. Det hadde svekket aksjonærene, og i neste omgang selskapene. Årsak: Selv om Staten er største eier i begge foretak, har de to selskapene henholdsvis 45.000 og 38.000 aksjonærer. En innblanding av en dominerende aksjonær utenom aksjonærdemokratiet hadde vært urent spill og brudd med intensjonene i lovverket, som bestemmer rollefordelingen mellom de ulike organene i et selskap og som også forsøker å verne minoritetsaksjonærer mot utilbørlig oppførsel av dominerende aksjonærer.
2. Tilliten til Staten som eier ville gått rett i gulvet. En stat som selger ut store deler av et selskap og etterpå overkjører de nye aksjonærene ved å gi direktiver på tvers av aksjonærdemokratiet, ville ødelagt mye.
Saken fortsetter under annonsen
3. Aksjonærene i DnB NOR og Statoil ville følt at de hadde en utrygg investering fordi Staten også her har tunge eierandeler. Det ville ha redusert verdien av disse bedriftene.
4. Tiltroen til landets regjering ville ha falt i utenlandske investormiljøer. De ville ikke forstått hvorfor en norsk regjering begynte å agere på en måte man er mer vant til å se i Russland og i ustabile, totalitære land. Utenlandske etableringer og investeringer i Norge ville blitt redusert.
Saken fortsetter under annonsen
Nå gikk det ikke slik fordi næringsminister Odd Eriksen har vist at han vet bedre. Økonomisk Rapport har tidligere skrevet at Arbeiderpartiet er en garantist for edruelig politikk. Det tror vi fremdeles.
Den siste lunteslukkingen var det statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Knut Storberget som sto for. Lunten ble tent av finansminister Kristin Halvorsen, som uttalte seg til Dagens Næringsliv på en måte som kunne tolkes som om politikerne ville redusere styrenes innflytelse over topplederlønningene. Nå ble de ambisjoner hun måtte ha hatt kraftig redusert, til å pålegge generalforsamlingene å gi generelle retningslinjer om avlønning av topplederne. Men selv det er ikke uproblematisk. Man må være klar over at jo mer styring man legger til generalforsamlingen, jo mer makt får politikerne over de selskapene der Staten er tung eier. I selskap der Statens aksjeandel er mellom 40 og 50 prosent, har statsråden nok stemmer til å diktere en rekke avgjørelser på generalforsamlingen. I styrene derimot, har ikke statsråden samme makt. Der er Statens representasjon fordelt på flere personer, som dessuten har minst en armlengdes avstand til statsrådstaburetten.
Saken fortsetter under annonsen
Hold frem med luntepissingen, Eriksen.
