Look to Dubai?

Tilfeldighetene (årets fotballtur) brakte meg nylig til Dubai. Som forventet var det varmt og tørt på ørkensletta, mer overraskende er det at det pågår et veldig økonomisk eksperiment i Emirat-staten - det er en gigantisk byggeplass. Jeg overdriver ikke når jeg sier at en middels norsk, makroøkonom ville fått kuldegysninger i 50 graders varme av det vi kunne bevitne.

Særlig gjelder det forfatterne av den siste norske oljeboken (Hva gjør oljepengene med oss?), med redaktør Arne Jon Isachsen. For Dubai er negasjonen av dens innhold, der det beskrives som parasittisk virksomhet (rent seeking) å gå inn for å gjøre noe aktivt (støtte enkeltnæringer) med oljeformuen.

Midt i den islamske ørkensanden bygges det som om det var der «ground zero» skulle ha ligget. Og de har holdt på en god stund nå. Faktisk siden 1969, det året da det første oljefatet ble eksportert, og det var 55 000 innbyggere i «landet». 20 år etter var befolkningen 550 000, og i dag er innbyggertallet rundt fjordtarmen ved Hormusstredet nesten 900 000. Godt over halvparten er innvandrere, eller rettere sagt: Innleid arbeidskraft som sparkes ut av landet når sjeikfamilien ønsker det. Deres rettigheter glimrer med sitt fravær, selv om de for eksempel står på byggetomtene i en ubeskrivelig hete.

Demokrati er naturligvis et annet fremmedord og snakk ikke høyt om religionsfrihet.

Likevel er altså landet interessant for oss nordboere. For til tross for at et par generasjoner av oss er blitt truet med «Kuwait-økonomi», selve symbolet på en skakkjørt oljeøkonomi der all annen virksomhet dør ut - og til slutt gjør oljeformuen til en forbannelse, så er nok Dubai-sjeikene i ferd med å overgå sine brødre lenger opp på den arabiske halvøya når det gjelder å sprøyte oljemilliarder inn i egen økonomi.

For hva skal man si når staten, altså sjeikfamilien, satser det meste av formuen på et gigantisk byggeprosjekt i stedet for å putte pengene i utenlandske verdipapirer. Som Norge gjør, og som faktisk også Kuwaits kongefamilie har gjort siden slutten av 70-tallet?

Er de ikke riktig kloke?

Selv møtte vi et par nordmenn som vil tjene penger på Dubais sjansespill, og derfor hadde satset på å selge til det globale telemarkedet med utgangspunkt nettopp her. I Internet City, rett utenfor hovedstaden, lå også de nye hovedkvarterene til internasjonale giganter som IBM og Microsoft. Særdeles fordelaktige rammebetingelser (null skatt) hadde fått disse storselskapene til å legge sine regionale sentra nettopp til lilleputtstaten som ingen av dem hadde hørt om for et par tiår siden.

Dommen så langt fra de norske teleoperatørene var klar: Et ubarmhjertig regime som også bidro med et umenneskelig tempo og vekstorientering. Eksempel: Internett City ble bygd på ett år.

I den nye norske, oljeboken fortelles ikke Dubais historie. Og det er ikke så rart selv om mange andre historiske fadeser gjennomgås; vi vet jo ikke hvordan dette skal gå. Kanskje blir ikke Dubai til den arabiske verdenens foretrukne shoppingsenter, kanskje kommer det ikke 14 millioner turister i år som vil legge igjen milliarder, selv om den norske finansmannen Thomas Øye som kjent betalte 700 000 med Visa-kortet på statens fremste landemerke, hotellet Bourj Al-Arab.

Men eksemplet viser at det går an å satse på å bygge opp nye næringer eller utvikle eksisterende næringsklynger ved å satse på kraftsentra. Slik benytter Dubai sitt overskudd av kapital og importerer den andre kritiske ressursen, arbeidskraft, i stort omfang. De gjør alt det som forfatterne av Isachsen-boken nærmest unisont advarer mot:

- Rent seekingen ligger i at Norsk Investorforum søker å få hånden rett ned i kisten med gull, uten å gå veien om markedet, er professor Isachsens mistenkeliggjørende formulering av dem som vil bygge aktivitet med formuen. Det har gått så langt at investor Erik Must måtte åpne sitt innlegg på et seminar rundt boken med å avvise at han hadde egeninteresse i «å stjele disse pengene».

Dekk inn folks tilleggspensjoner i folketrygden, så slipper vi denne debatten om hvem som stjeler, var hans nå mer defensive konklusjon.

Slik har vi fått nok et eksempel på at norske samfunnsøkonomer fremdeles har (for) stor makt. En makt som kanskje best illustreres av et annet sitat fra boka om hva oljepengene gjør med oss:

- Et avkastningsfond betyr at alle oljeinntektene går inn i et fond, og at man løpende bare bruker avkastningen av dette fondet. Utvalget mente imidlertid dette var lite aktuelt og så bort fra dette alternativet som en mulig strategi.

Utvalget var Tempoutvalget, ledet av Hermod Skånland. Året var 1983. Poenget til økonomene var at det ville være umulig å samle opp milliarder og plassere dem på «bok i utlandet» samtidig som det var store udekkede behov i offentlig sektor.

Konklusjon: Norge har valgt et ekstremt alternativ for sin oljeformue, Dubai det andre ytterpunktet. Kanskje vi i alle fall har noe å lære også der.