Lønninger i u-land

Bør utenlandske arbeidere ha den samme lønn som norske arbeidere? Man skulle tro det var resonnementet til mange av de som skriker høyest hver gang norske media retter søkelyset på arbeidsvilkårene på en utenlandsk bedrift som jobber på vegne av et norsk selskap, for eksempel Kaffe-Friele i Kenya, Arbeiderpartiets innkjøpte blomster fra Zambia og nå senest Atle Brynestads virksomhet i Bangladesh.

Problemet er at Norge ikke er regelen, men unntaket i verden. Vi har faktisk så høye lønninger at vår konkurransekraft svekkes og norske bedrifter står i kø for å flagge ut produksjon. Hovedpoenget med utflagging er å spare penger. Det skjer ikke ved å betale de samme lønninger som i Norge.

Like viktig er det å merke seg at en god del av de «norske» fabrikkene i u-land som betaler de «lave» lønningene faktisk betaler mer og tilbyr bedre arbeidsvilkår enn snittet lokalt. Det er tilfelle for eksempel ved Shinepukur Ceramics, fabrikken i Bangladesh som leverer til Porsgrunn Porselænsfabrikk (PP). Mens NRK Brennpunkt «avslørte» at arbeiderne der tjener 70 taka i dagslønn samtidig som minstelønnen er på 80 taka, viser tall fra den norske ambassaden at ufaglærte dagsarbeidere i privat sektor på landsbygda tjener fra 55 taka og oppover. Det vil si at fabrikken PP bruker faktisk betaler bedre enn snittet der de opererer.

Å boikotte utenlandskproduserte PP-produkter, slik ledelsen i LO i Porsgrunn oppfordrer til, vil kun forverre forholdene for arbeiderne i Bangladesh, ikke bringe tilbake arbeidsplassene i Norge.

Derimot forventer vi at norske arbeidsgivere i utlandet skal opprettholde vår moralske standard. Dessuten synes vi Markedsrådet bør undersøke om det er hold i påstandene om at PP selger produktene sine med falske opplysninger til markedet. Er bedriften uskyldig, bør den renvaskes, hvis ikke bør den straffes.

Vi er forundret over både Forbrukerombudets og Markedsrådets taushet i en sak som reiser flere prinsipielle spørsmål når det gjelder markedsføring.