Lønn, innsats og globalisering

Var det riktig av Norsk Hydro å gi generaldirektør Eivind Reiten en lønnsøkning på 15 prosent i fjor (i tillegg til bonus-økning)? Bør Statoil-sjef Olav Fjell få en bonus på en million kroner til våren, slik selskapets styre har vedtatt?

Ja og ja. Deres lønninger og bonus bør ikke være styrt av kollektive lønnsforhandlinger mellom NHO og LO. Eller av prestisje-hensyn til en næringsminister som lover mer enn han kan holde.

Både Norsk Hydro og Statoil – Norges to største bedrifter – er i dag multinasjonale selskaper med stor virksomhet i utlandet. Dermed må Reitens og Fjells lønninger til enhver tid reflektere markedssituasjonen internasjonalt, ikke kun i Norge. Det samme gjelder Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas.

At disse tre bedriftene er delvis statseide endrer ikke dette. Hvis målet er at Hydro, Statoil og Telenor er mest mulig effektive og lønnsomme må de følge markedsorienterte strategier.

Reiten og Fjell har et enormt ansvar. De styrer bedrifter med mange ansatte og må til enhver tid sørge for at selskapene er konkurransedyktige i forhold til sine internasjonale rivaler.

De har også spilt en nøkkelrolle i å sikre overskudd i bedriftene. I Reitens tilfelle dreier det seg om en økning i fjor av driftsresultatet på 12,4 prosent. I Statoils tilfelle vil overskuddet trolig bli mindre enn i 2001, men allikevel solid.

I Baksaas’ tilfelle fortjener han høy lønn og økning på grunn av den vanskelige oppgaven han har – en radikal restrukturering av tele-giganten, med massive oppsigelser og høyt effektiviseringspress.

Vi er enig at nyheten om Reitens lønnspålegg svekker forsøkene mellom NHO og LO på å komme frem til et moderat lønnsoppgjør (selv om snittlønnen blant lederne kun økte med åtte prosent i fjor). Men hvis oppgjøret skal styre lønnsøkningene til for eksempel Hydro og Statoil-lederne ville de raskt ligge etter sine utenlandske rivaler. Og da får de et stort problem. Mange av nøkkelfolkene i de to bedriftene er ansatt i utlandet. De må rekrutteres basert på markedsbaserte lønninger i det gjeldende land. Styreleder Egil Myklebust avslørte nylig at Reiten faktisk ikke er den som tjener mest i Hydro. Det gjør en eller flere ansatte i utlandet.

Mye av kritikken mot Reiten var imidlertid ikke bare basert på signaleffekten på årets lønnsoppgjør, men også det faktum at han tjener så mye i forhold til snittet i Norge. Men faktum er at Reiten gjør en langt viktigere jobb for Hydro enn de fleste gjør for sin arbeidsgiver.

Spørsmålet er heller hvorfor vi har kollektive lønnsforhandlinger, der alle ansatte skal belønnes likt uavhengig av innsats og talent. Problemet med dagens ordning er ikke at bedriftene kun kan bruke et visst antall kroner på lønnsøkninger til sine ansatte, men at de er tvunget til å bruke dem likt fordelt mellom alle ansatte. Det betyr at lønnsøkningene ikke nødvendigvis fører til økt produktivitet for bedriften. Det betyr også at siden så mange skal ha en økning samtidig blir det press på inflasjonen. Dermed maner økonomer til et mest mulig moderat lønnsoppgjør.

I et land der rettferdighetsprinsippet står så høyt er det forunderlig at så mange godtar at alle skal ha samme belønning for ulik innsats og talent. Spesielt med tanke på at vi godtar det når det gjelder idrettsfolk og popstjerner, som jo belønnes basert på individuelle – ikke kollektive – prestasjoner.

De to gruppene har en ting felles: de store pengene kommer fra internasjonal suksess.

At Reiten og Fjell ikke skal belønnes basert på de samme prinsippene om internasjonal markedsverdi er ikke bare tull, men også direkte skadelig for norsk økonomi. Desto bedre resultater Hydro og Statoil har, desto større er skatte-inntektene til staten og muligheten til å sikre tusener av arbeidsplasser.

Styrene i Norsk Hydro og Statoil bør ikke kastes, slik Næringsminister Ansgar Gabrielsen truer, men applauderes for sine avgjørelser.