Ledere som skjerper seg

Tom Nordlie topper adelskalenderen over trenere som er blitt rekruttert og sparket som trener for fotballklubber i eliteserien. Det er godt gjort å ha vært trener for Odd Grenland, Vålerenga, Sandefjord, Start, Viking, Lillestrøm, Kongsvinger og Fredrikstad. En får ikke så mange utfordringer uten at en er dyktig. Tom Nordlie er en fagmann av første klasse innen fotball. Problemet er lederstilen hans. Han er nærmest en mirakelmann når det gjelder å få raske resultater for et lag som sliter. Nordlie kan snu en stemning og skape tro på det umulige. Han turer fram som en vekkelsespredikant som lover himmel dersom en følger ham og helvete dersom en ikke vil omvende seg til hans teori og løsninger. I medvind er Nordli et funn. I motgang skjærer det seg. Det tok ikke mer enn noen måneder i Fredrikstad før mediene meldte om interne problemer.

Tom Nordli sa for noen år siden at han hadde skjerpet seg. Han forstår at en del har problemer med hans lederstil. Det låser seg totalt for enkelte spillere, slik det skjedde i Fredrikstad. Det kan en trener over tid ikke leve med. En trener må lykkes internt for å vinne fotballkamper.

Bøttesparkende sjef

Nordlie sier til Dagbladet i dag at han jobber hardt med å utvikle seg som leder. Han forsøker å tenke igjennom alt som har skjedd siden han måtte slutte som trener i Start i 2006. Nordli er oppgitt over at det er tegnet et bilde av ham i mediene som en hissig, bøttesparkende sjef.

- Jeg skal rykke opp en divisjon på alt, for å utvikle meg. Og jeg snakker med mange personer. Jeg får positive og kritiske innspill fra spillere jeg har trent og folk jeg har respekt for, sier Nordlie.

Det er bare å ønske lykke til. Nordli er et eksempel på en leder som har meget sterke sider. Som regel er det slik at man også har motsvarende svake sider. Noen ledere er mer på det jevne, ikke så tydelige sterke sider og lite plagsomme svake sider. Slike ledere passer godt til å lede bedrifter og organisasjoner som lever i stabile omgivelser. Skal man utrette noe stort, kreves det ledere som har sterke sider. De beste lederne er de som har sterke sider og som greier å holde sine svake sider i sjakk. Det handler altså om å finne en balanse, ikke rase av gårde, ikke la killerinstinktet ta overhånd, kunne se flere sider av en sak, avpasse reaksjonsmønstre, kunne inngå kompromisser, ville jenke seg, kort sagt: opptre slik situasjonen krever, slik at man får med seg folk og at det ikke skjærer seg.

God selvinnsikt

Ledere som klarer det har gjerne god selvinnsikt. De vet hvordan de virker på andre. De kjenner på seg når det er gult og rødt lys for egen atferd. En slik selvinnsikt kan man ikke lese seg til, man må tilegne seg den gjennom tilbakemeldinger fra andre. Gode ledere søker tilbakemeldinger. Gode ledere må være passe selvopptatte, søkende etter hvordan de virker på andre.

Det er dette Tom Nordlie nå er opptatt av. Det er et godt tegn. Hvor godt han vil lykkes, er ikke godt å si. Noen har en mer låst personlighet enn andre, men vi kan alle skjerpe oss. Det mener vel Harald Eia også? For vi er ikke blitt helt slik vi er. Det er vel ingen som løper rundt og sier "sorry, det er genene".

Enneagrammet

Grunnmønsteret i en voksens personlighet er gitt. Men vi oppnår mye med å skape bevissthet om hvem vi er. Boken "Enneagrammet - sjelens ni ansikter" er nettopp kommet ut. Den er basert på gammel klostervisdom som går helt tilbake til ørkenfedrene. I dagens "enneagramtenkning" er dette blandet sammen både med psykologi, litteratur, filosofi og idéhistorie. Det gjelder å finne ut av hva slags type man er. En måte å finne det ut på er å kjenne etter hvem en har motstand mot å være. Det er gjerne den man er. "Enneagrammet" er bygget opp slik at hver type har sine sterke og svake sider. De svake må en ta med på kjøpet. Den som innrømmer for seg selv at man har en svak side som irriterer en grenseløst, har kommet et godt stykke på vei i selverkjennelse.

De som jobber mye med "enneagrammet" sier gjerne at en bør være over 30 år før en for alvor begynner å finne ut hva slags type en er. En bør nemlig ha gått på tryne noen ganger. Da lærer en gjerne en del om hvem man er. For det er som regel ikke andres feil at vi går på trynet.