Leder: Kritikerkorps i offside
«Greed is good». Grådighet er bra. Kjente ord fra den svært så pompøse Gordon Gekko i filmen Wall Street. Jeg skal ikke inn i en lang filosofisk betraktning om utsagnet, men filmen dukket opp i hodet mitt da det ble klart at Norges Fotballforbund og Norsk Toppfotball hadde solgt fotballrettigheter til Telenor og TV2 for over en milliard kroner.
Glisene til fotballens representanter er noe av det bredeste vi har sett på lenge. For der i gården hadde ingen drømt om så store tall. Det betyr et bedre liv for mange fotballklubber og er en supernyhet for norsk fotball generelt. Så langt er alt greit. Men lykken varte ikke lenge. Da VG senere kunne fortelle oss at Rune Hauge har tjent ufattelige 100 millioner kroner på å megle avtalen, fikk pipen en helt annen låt. Kommentatorer og andre eksperter over det ganske land har stått i kø for å angripe forbundet. Hvordan er det mulig å betale en mann 100 millioner kroner for en slik jobb, sies det. Og noen vil ha sjef for Norsk Toppfotball, Olav Boksasp, sitt hode på et fat. Etter at fotballen fikk vanvittig mye mer penger enn den halve milliarden mange trodde på.
Det er ikke vanskelig å være enig i at Rune Hauge har gjort en av de beste forretningene i Norge i moderne tid. Timeprisen hans er vanvittig, hevdes det. Men å snakke om timepris i en slik sammenheng er absurd. Når man tror man skal selge noe som er verdt en halv milliard, så blir prisen fort i nærheten av en halv milliard. Med mindre man leier inn profesjonell hjelp som ser muligheter ingen andre ser. Det gjorde Rune Hauge, fotballens svar på Gordon Gekko. Han har skrudd prisen så ettertrykkelig i taket fordi han har fått en klekkelig bonusavtale som har gjort ham ekstremt sulten. Hvis Øystein Djupedal og SV fikk det som de ville, hadde Boksasp kanskje foreslått å betale Hauge timepris.
Men det er lite trolig at noen som helst på timepris hadde tenkt tanken på å legge opp et løp som kunne gi norsk fotball milliardinntekter. For uten avlønningssystemer som gir kraftige insitamenter, er det ikke mulig å lage slike avtaler. Derfor var det riktig av Boksasp og hans menn å lage en avtale som gjorde Hauge sulten. En avtale som blir bedre og bedre ettersom megleren klarer å skru opp prisen. «Greed is good». Man kan diskutere om det er bra at det er slik. Men når fotballforbundet skal selge TV-rettigheter, er én ting viktigere for dem enn alt annet: Å få en høyest mulig pris. Det er mye bedre å sitte igjen med en milliard og gi en megler 100 millioner, enn å sitte igjen med en halv milliard og en beskjeden meglerregning. Det bør de fleste skjønne. Og om prisen senere viser seg å være for høy i forhold til verdien av avtalen, er det Telenor og TV2 sitt problem. Ikke Olav Boksasp og Rune Hauges.
Så kan det selvsagt innvendes at Hauge hadde gjort en like god jobb dersom det var innført et tak på for eksempel 50 millioner kroner. Ja, kanskje det. Men det viktigste er at forbundet ikke gikk i fellen ved å selge seg for billig. De skjønte at det var klokt å bruke en dyktig og grådig megler som Rune Hauge. Det har norsk fotball tjent stort på.
