Kvalitet, ikke kvoteringer

Ett år etter at Næringsminister Ansgar Gabrielsen sjokkerte næringslivsfolk og regjeringskolleger med trusler om styrekvotering, har få endringer skjedd. Noen bedrifter har det på dagsordenen, mens andre fortsatt ligger et stykke unna Gabrielsens krav om minst 40 prosent innen 2005.

Forslaget gjelder kun for allmennaksjeselskapene i Norge, som det er 600 av. Men det er ingen tvil om at en lov som tvinger private bedrifter til å inkludere et visst antall kvinner i sine styrer er uforenlig med prinsippet om næringsfrihet. Det må til enhver tid være opptil eierne av en bedrift hva slags styre de skal ha.

Skulle en bedrift velge å ha 10 menn og ingen kvinner i sitt styre er det deres soleklare rett. Næringsministeren og andre politikere kan synes det er leit, men det bør vitterlig ikke være deres oppgave å tvinge igjennom sine syn.

En privat bedrift har stort sett et eneste overordnet mål: Å tjene penger. Den kan tjene pengene ved å også gjøre noe som gagner samfunnet - for eksempel produsere utstyr som reduserer forurensing eller forhindrer trafikkulykker. Eller den kan tjene penger ved å tilby et produkt eller tjeneste som ikke gagner samfunnet i det hele tatt, men gir glede kun til de som kjøper varen eller tjenesten, for eksempel tyggegummi. Men uansett, er målet det samme.

Vi nevner alt dette - som vel er nokså opplagt for våre lesere - fordi det virker som vår kjære Næringsminister ikke har skjønt det. Økt kvinne-andel i bedriftsstyrene er ikke et tiltak som nødvendigvis vil føre til økte inntekter. Noen bedrifter vil kanskje se det som en profileringssak – «Se på oss, vi er kvinne-vennlige fordi vi har 50 prosent kvinnelige styremedlemmer.» Men vi tviler på om en slik «skrytefaktor» til syvende og sist vil føre til økt etterspørsel etter en bedrifts produkter eller tjenester, med mindre det dreier seg om et konsulentselskap som spesialiserer seg i kvinne-rekruttering.

Et annet spørsmål er hvorfor så få bedrifter har kvinnelige styremedlemmer. Det er utvilsomt et paradoks at et land som Norge, som i så mange år har lagt vekt på likestilling og kjønskvotering, ikke har fremskaffet flere kvinnelige styrekandidater. Og toppledere, for den slags skyld.
Men dette er en situasjon som ikke nødvendigvis løses gjennom kvoteringer. Mer bevissthet er en strategi. En annen er faktisk å øke kandidatbasen, som i dag er atskillig mindre enn Gutteklubben Grei.

Uansett hvor edelt målet med kvoteringer kan være – å rette opp noe man mener er en urett – fører kvoteringen kun til en annen urett: kjønnsdiskriminering. Hvis vi følger Gabrielsens forslag, vil bedrifter måtte velge fire kvinner selv om de er mindre kvalifisert til styrevervene sine enn fire mannlige kandidater.

Dermed rammes både de aktuelle kandidatene og bedriften selv. I tillegg til at kandidatene som ble vraket taper, rammer et slikt system også de som «vant». Hvor mange av de nye kvinnelige styremedlemmene vil da nyte den respekten de fortjener og hvor mange vil få sine kvalifikasjoner satt i tvil? Ble den-og-den utnevnt som styremedlem på grunn av kvoteringen eller faktiske kvalifikasjoner? Hva vil det bety for de kvinner som faktisk har nådd langt utelukkende på grunn av sine profesjonelle kvalifikasjoner?

Og i stedet for å ha et styre som består av de beste kandidatene, får selskapet et styre som består av noen av de beste og noen som ikke er like kvalifisert. En løsning som virker noe merkelig i dagens samfunn, der det stilles økende krav til styrene om faglig kompetanse.

Vi håper inderlig at Næringsministeren ikke får gjennomslag for sin trussel. Bedriftene bør stå friest mulig til å finne de best-kvalifiserte styre-kandidatene, uavhengig om de er menn eller kvinner.