Kristin-effekten?

Hva er likheten mellom Kristin Halvorsen, oljekrakket på 90-tallet og it-boblen som sprakk i 2001 og 2002? Svaret er ubehagelig. Det er de tre som har fått nordmenns tiltro til norsk økonomi i fremtiden til å stupe. (Se graf).

Fallet er markant, men vanskelig å tolke. En tolkning kan imidlertid være at mange av oss har fryktet for hvordan det vil gå med norsk økonomi når finansministeren kommer fra et parti som har en lang historie på å bruke penger. Og ingen historie på å komme opp med løsningene på hvordan vi skal tjene penger. Hoveddelen av undersøkelsen er gjort før Kristin Halvorsen la frem regjeringens statsbudsjett.

En bred undersøkelse som viser et kraftig fall i folks forventninger til norsk økonomi fremover er interessant. Men i den samme undersøkelsen sier folk klart fra om at de selv ikke frykter for egen økonomi fremover. (Se sak side 36). Vi har det dermed bra selv, men frykter at naboen skal miste jobben. (Det får meg til å tenke på undersøkelser som viser at 90 prosent av oss tror vi er bedre til å kjøre bil enn gjennomsnittet).

Hva så? Hva betyr egentlig den dramatiske endringen i vår egen oppfatning av landets økonomiske fremtidsutsikter? Det er vanskelig å tenke seg at pessimismen skyldes renteøkninger. Alle som kan snakke og gå har fått med seg at renten skal opp. Det har vi visst lenge. Det kan heller ikke skyldes at oljeprisen har falt litt tilbake. Den er fortsatt skyhøy, med det resultat at pengene renner inn i norske bedrifter. Først i oljeselskapene, så i leverandørindustrien, og til slutt som ringer i vann ut i norsk næringsliv.

Dermed gjenstår det etter min mening bare en åpenbar mulighet: Det er vanskelig å se bort fra at veldig mange har fryktet Kristin Halvorsen. Pessimistene snakker om at hun vil skremme næringslivet ut av Norge, at trygdene og sosialstønadene vil bli så høye at det er ulønnsomt å jobbe, og at offentlig sektor bygges ut i rekordfart. Et slikt scenario kan jo få noen hver av oss til å frykte for naboens økonomi. (Vi frykter ikke for vår egen for den vet vi at tåler noen dårlige år). Derfor velger jeg å kalle den markante økningen i pessimisme for Kristin-effekten.

Men er det grunn for slik frykt? Tja. Det er selvsagt ikke godt å si. Men det vi har sett fra den nye regjeringens økonomiske politikk så langt, er jo slett ikke noe å frykte. Handlingsregelen ligger til grunn, akkurat slik som Stortinget har blitt enig om. Vi får små endringer i personbeskatningen. (Skattelette for mange). Kommunene får litt mer penger mellom hendene. (Ikke mye). Og det meste blir stort sett akkurat som det ville blitt med en ny Bondevik-regjering.

Er fallet i grafen over dermed ubegrunnet? La oss håpe det. Men se hvilke andre ganger nordmenns tiltro til Norges økonomi i fremtiden har falt så mye. Svaret er ubehagelig. Det skjedde da oljeprisen stupte på 90-tallet, og det skjedde da verdensøkonomien vaklet og it-boblen sprakk i 2001 og 2002. Det viktige er om folks adferd endres ved denne pessimismen. Senker vi forbruket og begynner å spare, kan det kvele den økonomiske veksten. Turer vi på som før, får dette små konsekvenser. Uansett: Alle som er interessert i norsk økonomi bør følge med når vi om tre måneder presenterer den samme undersøkelsen. Tiltar pessimismen, kan dette bli ugreit ...