Krisepreget LO foran skjebnekongress

I mai samles de sentrale tillitsvalgte i LO og dets forbund til den kanskje viktigste kongressen på mange år. Flere sentrale ting står på dagsordenen. Ny LO-leder skal velges, og en ny organisasjonsstruktur skal vedtas. Det vil i tillegg sikkert komme en heftig, men viktig debatt om LOs fremtidige strategi i lønnsdannelsen og grunnlaget for fremtidens lønnspolitikk.

Det er knyttet større spenning til hvem andre som skal få plass i LO-ledelsen enn om Gerd-Liv Valla blir ny leder. I forkant av kongressen har det foregått en mer eller mindre åpen kampanje for å få inn noen fra den radikale fløyen inn i LO-ledelsen. Navn som man forbinder med en venstreopposisjon, som streikegeneral Per Østvold i Transportarbeiderforbundet og Oddrun Remvik i FO har vært nevnt som aktuelle kandidater.

Uansett utfallene av de ulike valgene som skal foretas, spår jeg en tøffere tid for Gerd-Liv Valla enn det Yngve Hågensen sto overfor da han for tolv år siden ble valgt til LO-leder. Det LO som framsto på slutten av 1980-tallet, var enhetlig og sterkt. Det hadde en unik plass i utformingen av norsk økonomisk politikk. Det LO vi ser i dag, er mer preget av krisestemning.

Medlemstallene peker nedover i LO, mens andre hovedorganisasjoner øker sin oppslutning. Enkelte av forbundene preges av økonomiske problemer som følge av medlemssvikten. LO har i mindre grad enn før en enerådende stilling i norsk arbeidsliv.

Organisasjonen er til dels preget av indre uro i forhold til valg av strategi i lønnskampen. Moderasjonslinjen som på 1990-tallet har ligget til grunn for Solidaritetsalternativet, har sviktende oppslutning på grunnplanet i LO. Innholdet i den solidariske lønnspolitikken må dessuten revideres dersom man skal gjøre seg håp om å trekke til seg de store og voksende utdanningsgruppene i det postindustrielle samfunnet.

Fordelingspolitikken blir sentral for spørsmålet om hvordan man skal få snudd tendensen til medlemssvikt i LO. Man kan ikke prioritere de lavtlønte like høyt som på 1990-tallet, og samtidig føre en lønnspolitikk som tjener interessene til de voksende yrkesgrupper med lang utdanning som LO ønsker å trekke til seg.

LO har tradisjonelt blitt forbundet med en mannsdominert industrimodell, med de produktive industriarbeiderne som kjernetroppen i bevegelsen. Synet på hva som er verdifullt og viktig innen denne modellen, oppfattes mer og mer å tilhøre fortiden. Den tradisjonelle modellen utfordres i dag innen LO av en kvinnedominert servicemodell. Innen denne modellen er ikke lenger servicearbeid som kvinner i offentlig sektor utfører noe annenrangs i forhold til vareproduserende arbeid.

Fremtidens lønnspolitikk er et annet spørsmål som skaper strid internt. LOs ledelse gikk på et forsmedelig nederlag i fjorårets lønnsoppgjør, da nesten to av tre medlemmer sa nei til et anbefalt forslag til lønnsavtale. Både Hågensen og Valla har prøvd å legge alt ansvaret for dette resultatet på lederlønnsvekst og grådighetskultur blant ledersjiktet i næringslivet. Her tror jeg de gjør en stor feilbedømmelse. Solidaritetsalternativet har åpenbart mistet legitimitet på grunnplanet, særlig som følge av at ledighetsspøkelset er borte og næringslivet går godt. Å tro at det er uproblematisk å videreføre strategien med moderate lønnstillegg bare det også omfatter ledere i bedrifter, kan fort ende i et nytt overraskende og forsmedelig nederlag for LOs ledelse.

LO skal på kongressen også bestemme seg for en ny organisasjonsmodell. Valg av organisasjonsmodell har betydning for LO-lederen og hennes fremtidige rolle og makt. En sterkere rolle for kartellene innen LO vil for eksempel undergrave den makten som tradisjonelt har ligget på toppen i LO. Særlig i forhold til lønnsdannelsen vil en større rolle for kartellene bety redusert makt for LOs øverste leder. Slike reformer tenderer ikke bare mot å redusere LO-lederens posisjon internt i egen organisasjon, men også mer generelt i samfunnspolitikken.

Mindre makt for lederen i LO vil også følge med dersom NHO velger å bryte det inntektspolitiske samarbeidet arbeidsgiverne så langt har slått ring om. For arbeidsgiverne er spørsmålet om forhandlingsmodell mindre prinsipielt enn for fagbevegelsen. Valg av forhandlingsmodell er knyttet til hva som tjener deres mål om et konkurransedyktig næringsliv. Hvis ikke LO klarer å overbevise egne medlemmer om at deres strategi med moderasjon er den riktige, og at resultater stadig nedstemmes gjennom uravstemningene, vil NHO se seg tjent med andre og mer desentrale ordninger enn dagens.

Dette kan også åpne for andre typer lønnssystemer som bryter med modellen med kollektive forhandlinger som LO står for. Slike lønnssystemer er tilpasset nye holdninger til belønning. De er nært knyttet opp til prestasjoner og til fleksibilitet i avlønningsformer og arbeidsvilkår. En større variasjon i lokale lønnssystemer, tilpasset ulike konkurranseforhold og teknologi, og med vekt på belønning av resultater, kan være en fristende vei å gå i et næringsliv med lav produktivitetsvekst.

Det er med andre ord ikke mangel på oppgaver og utfordringer den nye LO-lederen står overfor, men snarere å utmeisle forslag til løsninger som skaper samhold og ikke bidrar til ytterligere indre strid. Vi har sett at andre hovedorganisasjoner i Norge har vært utsatt for store skrell, og LO er slett ikke sikret mot noe tilsvarende i de nærmeste år.