Korrupsjon og økonomi

Statoils Iran-avtale har ført til en sterk økning i norsk søkelys på korrupsjon. Og det er utvilsomt bra. Korrupsjon bør fordømmes av alle forretningsledere. Den skader både betalende i-landsselskaper og fattige mottakerland. Betalerselskapene skades ved at man på sikt underbygger et system som svekker åpenhet og fair konkurranse. Mottaker svekkes ved at man bidrar til å svekke landets utvikling. Pengene som rettmessig skulle gå til mottakerlandets budsjett havner i stedet på en privat bankkonto. U-land med utbredt korrupsjon gjør det stort sett verre økonomisk enn u-land med mindre korrupsjon. Det er ikke nødvendigvis de mest kvalifiserte som vinner offentlige budrunder, men de som betaler de største bestikkelsene. Dette fører ofte til rene katastrofer for alt fra offentlige finanser (regjeringen må redde elendige foretak) til miljøvern (dårlig kvalifiserte selskap som vant en budrunde har ingen kapasitet til å behandle farlig avfall riktig).

Men den norske debatten bør være mer realistisk. Det er ikke nok å ha de riktige idealene. Korrupsjonen dominerer i dag de fleste u-landene. Selv om man bruker en velrespektert mellommann, er det ytterst vanskelig å unngå en eller annen form for korrupsjon. At et selskap er norsk garanterer ikke at vi kan holde hendene våre 100 prosent rene til enhver tid. Hvis det er målet, må man være mer kritisk til hvilke land man velger å gjøre forretninger med.

USA har lenge ledet an den globale korrupsjonskampen gjennom sin Foreign Corrrupt Practices Act (FCPA). Etter hvert har både betalerland (organisert i OECD) og mottakerland (som blant annet Latin-Amerika) fulgt etter med konvensjoner mot korrupsjon. Og nå står FNs konvensjon for tur (den skal etter planen undertegnes i Mexico i desember).
Men dette er kun de første skritt i riktig retning. Som Transparency International viser i sin årlige rangering av korrupte land, er det fortsatt langt igjen før spesielt u-land kommer ned til det ideelle nivået. En ting er å undertegne en internasjonal konvensjon - noe annet å etterleve den.

FCPA skiller mellom korrupsjon for å påvirke et resultat (for eksempel et offentlig anbud) og fremskynde rutineavgjørelser (for eksempel installasjon av telefonlinje). Det første er straffbart for amerikanske selskaper. Det andre er det ikke.

Dette skillet er viktig siden kampen mot det første styrkes ved at oppmerksomheten i første omgang konsentrerer seg om dette. Den andre typen korrupsjon er dessverre så omfattende i de fleste u-land at det vil ta mange generasjoner før det skjer en endring i holdningen blant offentlige byråkrater og folk flest.

Skal Statoil, Norsk Hydro og andre selskaper unngå enhver form for korrupsjon må de revurdere sitt engasjement i mange av sine internasjonale markeder. På kort sikt kan de imidlertid hjelpe med å bekjempe korrupsjon ved å være mer åpne om detaljene bak sine avtaler.