Konkurransetilsynets uavklarte forhold til offentlighet

Konkurransetilsynet er i et kinkig dilemma. Det skal avsløre juksemakere i næringslivet som forsøker å skaffe seg fordeler ved hjelp av ulovlig prissamarbeid. Samtidig bør ingen henges ut for noe de ikke har gjort. Dilemmaet starter når tilsynets menn og kvinner tropper opp i en bedrift for å gjennomføre en razzia. Det er nesten umulig å få til uten at mange personer oppdager hva som foregår, og når mange vet noe, sprer nyheten seg raskt.

Vi bringer i denne utgaven av Økonomisk Rapport historien til to bedrifter som fikk overraskende besøk fra kontrollmyndighetene. I tillegg til sjokket over å bli utsatt for razzia, ble de uthengt i pressen som juksemakere. Apokjedens informasjonsdirektør, Hans Andreassen, forteller at de måtte finne seg i at Konkurransetilsynet hadde med seg Dagsrevyen på slep. De av oss med hukommelse utover øyeblikket husker fjernsynsreportasjene om påstått ulovlig samarbeid i apotekbransjen. Snart ett år etter er det fremdeles ikke trukket noen konklusjon i saken. Da SAS Braathens ble utsatt for razzia i sommer, sendte Konkurransetilsynet like godt ut en børsmelding, slik at alle skulle vite om aksjonen.

Vi er prinsipielt for åpenhet, men vi er også tilhengere av at ting skal bli gjort på en skikkelig måte. Flere forhold gjør oss urolige når det gjelder Konkurransetilsynets praksis. Tilsynet jobber for tiden med rundt 20 saker, men hemmeligholder hvilke bedrifter det er. Samtidig sier sjefen for Konkurransetilsynets etterforskningsavdeling, Cecilie Wetlesen Borge, at noen foretak (dvs. børsnoterte selskap) har meldeplikt til Oslo Børs, og derfor blir det offentliggjort at tilsynet mistenker dem. Dette er en pussig holdning. Det kan ikke være slik at etterforskning skal skje utenfor offentlighetens lys i en bedrift for å beskytte bedriften, mens den skal offentliggjøres hos en annen bedrift fordi bedriften har en annen eiermessig organisering. Mener Tilsynet at et selskap har meldeplikt til børsen om at de er mistenkt for ulovlige forhold selv om selskapet skulle vise seg å være uskyldig og ledelsen er sikre på at de er uskyldige? Med hvilken rett gikk Tilsynet ut med en børsmelding på vegne av SAS Braathens uten at selskapet visste noe? Vi må ikke glemme at SAS Braathens ledelse selv er pliktig til å gi markedet den informasjonen markedet trenger. Konkurransetilsynet unntar saker for offentlighet, men kjører samtidig en Dagsrevy-journalist fra mistenkte bedrift til mistenkte bedrift i apotekbransjen med den begrunnelse at journalisten allerede var på sporet.

Tilsynet virker uprinisipielt og ugjennomtenkt i et så viktig forhold som offentliggjøring og hemmeligholdelse av sin virksomhet, enda det det gjør kan få direkte økonomisk virkning for bedriftene de gransker og deres eiere. En razzia fra Konkurranstilsynet vil vanligvis vanskeliggjøre forholdet til kundene for de bedrifter det gjelder. Er selskapet børsnotert, vil razziaen redusere børsverdien. Svaret på det nesten uløselige dilemmaet Konkurransetilsynet lever med er ikke å handle etter innskytelse, men å tenke gjennom praksisen sin når det gjelder bevissikring hos mistenkte bedrifter og informasjon til offentligheten. Og praksisen må være lik for alle. Konkurransedirektør Knut Eggum Johansen begrunner den generelle hemmeligholdelsen med at Tilsynet kan ha mistanke og gjøre undersøkelser, men finne at det ikke er noen sak. Det er et forståelig synspunkt, men det kan ikke være slik at Tilsynet kan velge og vrake dette prinsippet etter behov. Gjør de det, virker det ikke troverdig, verken for journalister som vil ha innsyn i det offentliges virksomhet eller for bedrifter som blir forskjellsbehandlet. Det virker for oss som at Konkurransetilsynet har et uavklart forhold til de lover og regler som gjelder forvaltningens virksomhet, rett til offentlig innsyn og børsvirksomhet.