Kollektiv lobotomi
KOMMENTAR: Ikke rart den amerikanske sentralbanksjefen slenget på røret da han forleden gjorde et forsøk på å snakke fornuft med ledelsen i forsikringsselskapet AIG.
Som jeg tidligere har påpekt; fornuften avgikk ved døden allerede i 2007 da de økonomiske ekspertene klarte å bille oss inn at det fantes noe som het "en myk økonomisk landing".
Året etter ble tilliten til både økonomer og det økonomiske system knust, og i løpet av de første månedene i 2009 er den blitt fullstendig pulverisert.
Verdens største skandale
Det toppet seg tidligere denne uken da det ble kjent at den som engang var verdens største forsikringsselskap, som for kort tid siden la frem verdens største undersdkudd og som nå har mottatt verdens største krisepakke, brukte de amerikanske skattebetalernes penger til å utbetale millionbonuser til sjefer og forvaltere.
AIG har siden oktober i fjor mottatt tre krisepakker på til sammen cirka 260 milliarder dollar, samt en statlig garanti på inntil 300 milliarder.
Etter krisepakke nummer to på 150 milliarder i november tok de seg like godt en liten hyggetur til, denne gang til et luksushotell i Phoenix.
Krisepakke nummer tre ble gitt for kort tid siden og bestod av 35 milliarder dollar i kapitaltilførsel, samt en garanti på inntil 300 milliarder.
Det som nå kan kalles verdens største finansskandale er en prestasjon som faktisk kan være et argument for å la AIG-toppene beholde sine omstridte bonuser.
Spikeren i kista
Men for den generelle tilliten til finansinstitusjonene er AIG-saken den siste spikeren i kista.
Siden årsskiftet har vi dessuten fått vite at Merrill Lynch-sjefen John Thain har pusset opp kontoret sitt for halvannen million dollar, blant annet med en gullforgylt papirkurv til om lag 1 500 dollar.
Vi har funnet ut at den tidligere høyt respekterte børsdirektøren Bernard Madoff har svindlet halve Hollywood og alle sine nære venner i de humanitære jødiske stiftelsene i USA.
Det er trist fordi det egentlig er et mindretall av finansfolkene som har gått berserk, men hele næringen er stemplet som en bande med kriminelle og det vil ta år før den vanlige mann og kvinne stoler på en banksjef eller en bankrådgiver igjen.
Men det er ikke det verste.
Tviler på statslederne
Mangelen på tillitt rammer nå også politikere og statsledere over hele verden.
Til tross for massive tiltak i form av rentekutt og økonomiske stimuleringstiltak, er det foreløpig få tegn til at noe virker.
De økonomiske dataene er fortsatt like elendige, boligmarkedet fortsetter å ramle sammen, lånemarkedet blir bare enda strammere og arbeidsledigheten øker i et tempo vi sjeldent har sett maken til.
Det var knyttet store forhåpninger til Barack Obama som overtok presidentvervet i USA i januar.
Men så langt har han ikke innfridd og tvert i mot skapt ytterligere usikkerhet blant investorer, markedsaktører og forbrukere ved å legge frem diffuse planer uten konkrete oppskrifter på hvordan de forskjellige problemene skal løses.
Europas klassiske problem
I denne globale krisen er det avgjørende at verdens ledere blir enige om hva de skal gjøre.
Dessverre er det mer og mer uenighet som kommer til syne. USA vil ha mer kvantitativ lettelse. Det vil si; flere pengeinnsprøytninger i systemet. Det vil ikke EU som heller vil satse på strengere reguleringer i finansmarkedet. I tillegg er det uenighet innad i Europa om hvordan problemene skal løses, og i motsetning til USA har EU ingen felles regjering som kan ta avgjørende beslutninger på vegne av fellesskapet.
EU har riktignok en felles sentralbank, men som er ute av stand til å ta i bruk dristige, uprøvde metoder fordi den har 16 forskjellige regjeringer å forholde seg til - regjeringer somvanligvis krangler så fillene fyker.
Alvorlighetsgrad
Nå er ikke politikerforakt og skepsis til makteliten noe nytt fenomen.
Vi tenker vanligvis ikke over det, men verdien av dagens penger er direkte knyttet til vår tillit til at vår regjering er i stand til å forsvare valutaens verdi - uansett hva som skjer.
Hva skjer om denne tilliten forsvinner?
Jo, pengene våre kan enkelt og greit bli tilnærmet verdiløse over natten.
Kollapsen i tillit til vårt demokratiske og moderne kapitalistiske system er den største trusselen mot verdensøkonomien i øyeblikket.
For hver dag som går øker tvilen på at myndighetene er i stand til å gjøre noe som helst med krisen som bare blir større og større.
Sjokkterapi
Rent teknisk er det såre enkelt å løse problemet.
Det er bare å innføre et krystallklart globalt regelverk for hele finansmarkedet, innføre regler om at all verdipapirhandel skal foregå på en offentlig børs, definere krav til innsyn i finansinstitusjonene og styrke det offentlige tilsynet.Og så må vi gjenopprette forbindelsen mellom finansverdenen og den verden vi lever i, slik at det kan skapes en viss forståelse for hverandres synspunkter, ønsker og behov.
Dessverre er det ikke så enkelt som det høres ut til, selv om alle parter mener at en gjenoppbygging av tilliten til økonomien må være første prioritet.
Ideologiske, religiøse og moralske motsetninger gjør at en global fellesløsning er mer eller mindre umulig i øyeblikket. Det er for tiden en akutt mangel på politisk vilje.
Det er på tide å ta i bruk sjokkterapi.
Eller kollektiv lobotomi
Den eneste muligheten til å gjøre noe som snur den negative trenden er et globalt initiativ så stort at det tar pusten fra den etablerte makteliten.
Et tiltak så spektakulært at det får den mest kyniske kommentator til å sperre øynene opp, så overraskende at mannen i gata tror det er en aprilspøk.
Det er det som må til for å skape den holdningsendringen som trengs - både blant politikere, markedsaktører og vanlige folk.
Alternativet er kollektiv lobotomi slik at vi kan fortsette å vandre rundt lallende likeglad, mens de økonomiske, økologiske og sosiale problemer vokser videre til det smeller med en kraft jeg ikke tør tenke på.
Artikkelen er hentet fra siste utgave av Ukeavisen Ledelse.
