Hvis skatt er viktigst

En høyrebølge skyller over landet. Den nærer seg på en økende protestholdning i befolkningen mot høye skatter og avgifter, kombinert med irritasjon over svakheter i velferdsordningene. Arbeiderpartiet går til valg med en spørrende bisetning og en måpende regjering. Hva har de å stille opp mot skattestormerne? Så langt for lite. For første gang på 20 år er skattetrykket blitt valgtema nr. 1.

De store svingningene på de politiske meningsmålingene i løpet av det siste året viser at irritasjonen er voldsomt utbredt, men også at protestflommen ikke har funnet sitt endelige leie. I fjor sommer strømmet velgerne til Fremskrittspartiet, nå tar Høyre bølgen. Om Jens Stoltenberg med et nødskrik skulle overleve som statsminister etter høsten valg, vil uroen neppe legge seg, men komme tilbake gang på gang. Den brede og velstående norske middelklassen, som etter hvert omfatter et folkeflertall, vil ha skatter og avgifter ned. At de samme velgerne samtidig ønsker bedre offentlig velferd, er intet stort paradoks i et land med en overveldende og voksende statlig oljeformue.

Hvis skatt er viktigst, bør Høyre få sjansen. Det rensker luften. Den politiske opinionen har stinket av innestengt aggresjon de siste årene. Når opp mot 40 prosent av trauste nordmenn kunne finne på å samle seg rundt det uansvarlige og intolerante Fremskrittspartiet så sent som i fjor høst, trengs utlufting. Et valgresultat som gir en regjering med Høyre i spissen kan være en slik renselse, i hvert fall en stund. Da har den enorme protestbølgen fått sin katarsis, og vi andre slipper å se at Fremskrittspartiet kommer i førersetet.

Men de gode Høyre-målingene før sommeren gir ingen garanti for valgsuksess i høst. For første gang på mange år vil Høyres program og løfter bli gjenstand for nitid gransking og kritikk. Hva Høyre mener og hva Jan Petersen sier vil faktisk bli valgkampens hovedsak. Til nå har Høyre kunnet utfordre. Frem til valget vil alle andre utfordre Høyre og forsøke å tvinge Jan Petersen i forsvarsposisjon. Arbeiderpartiet vil trolig rette opp noe av sin begredelige stilling på denne måten, men også andre kan seile opp utover sommeren. Det gjelder først og fremst Fremskrittspartiet, som så mange var alt for ivrige til å avskrive tidligere i år. Skatteprotesten og høyrebølgen har ikke funnet noe varig hjem i Høyre, ja, den er knapt blitt invitert inn, den er foreløpig bare på befaring.

Norge har høye skatter og mange avgifter. Men det er ikke akkurat noen nyhet. Hvorfor skulle dette bli så hete temaer nå når folk flest har fått mye mer å rutte med? Kanskje svaret ligger i spørsmålet. Nettopp fordi den private velstanden har hatt en formidabel økning, blir motviljen mot å yte til fellesskapet mindre. All erfaring viser jo at de som har mest er minst glade for å betale skatt. Dessuten har velstandsøkningen gitt stadig flere følelsen av at man klarer seg på egen hånd, og at det er viktigere med valgfrihet enn enhetlige offentlige ordninger.

Men heller ikke disse trekkene er av ny dato. Det er mange tiår siden middelklasseverdiene ble rådende i Norge. Likevel har Arbeiderpartiet med sin høyt beskattede velferdspolitikk helt opp til det siste holdt stillingen som det førende partiet. Man har nesten alltid klart å holde høyrefavorittene skatt og avgifter på siden av de sentrale valgtemaer. En av grunnene til at Arbeiderpartiet har lyktes med å sette andre saker på dagsordenen har vært partiets styringsevne. Men perioden etter Gro Harlem Brundtlands avgang er blitt en vedvarende tabbetid. Arbeiderpartiet har rotet så mye med den politiske profilen, lederskapet, maktforståelsen og strategien at partiets styringstillit er sterkt svekket. Det var særdeles uklokt å gi fra seg makten uten å måtte høsten 1997, og ikke særlig smartere å ta den tilbake da man ikke burde våren 2000.

Jens Stoltenberg har fått mye kritikk for å være fjern og lite vinnende etter at han ble statsminister. Å innføre en komplisert momsreform med utvidelse av avgiftsgrunnlaget to måneder før et stortingsvalg vitner heller ikke om godt taktisk håndverksarbeid. Men ville den politiske situasjonen vært særlig annerledes sommeren 2001 uansett hvordan Stoltenbergs regjering hadde oppført seg? Folket har tatt høyrebølgen på egen hånd. Trykket nedenfra for forandring i retning høyre med krav om lavere skatt og avgifter hadde kommet i alle fall. Jordskredet som løsnet på vårparten i fjor legger seg neppe før det finner et synlig utløp.

I et demokrati er retten til å velge seg et alternativ helt grunnleggende. Om velgerne derfor skulle stemme slik at en annen regjering tar over i høst, vil det i ettertid sikkert fremstå som uunngåelig, en naturlig utvikling i et folkestyre der opposisjonen er på offensiven og det sittende regjeringsparti i trøbbel.