Høyres såre punkter

Har Arbeiderpartiet allerede tapt valget? Ja, er svaret man får fra alle hold. Tipsene er entydige, særlig etter at de første gallupene etter sommerferien bekreftet situasjonen fra mai og juni. Men Høyre har også åpenbart et par såre punkter. Faren er til stede for at velgerne oppdager at Høyre er vel så gjerrig som Arbeiderpartiet. Dessuten risikerer Høyre å oppleve et paradoks: Jo større partiet blir, desto mindre er sjansen for å få et styringsdyktig regjeringsgrunnlag.

Hardkjøret mot Høyres svakheter i sommer har hittil ikke gjort særlig inntrykk på velgerne. Det er litt underlig. Ikke fordi Arbeiderpartiets angrep har vært geniale, men fordi Jan Petersen og Inge Lønning har svart så dårlig. Høyres ømme punkter er bare blitt sårere. Partiets skolepolitikk er avkledd som både lite gjennomtenkt og fattigslig. Det er i beste fall små endringer Høyre vil gjøre med skolen. I verste fall kommer en dreining i helt gal retning, der ungdommen etter Inge Lønnings hode ikke skal få mer, men langt mindre utdanning. Særlig bedre er det ikke gått i forsvaret av partiets kombinerte politikk for lavere skatt, mindre sykepenger, svakere kulturpolitikk og et smakløst kutt i bistanden til utviklingslandene.

Høyres ledende politikere har vist seg å være overraskende uforberedt. De har tydeliggjort at de enten ikke har tenkt gjennom konsekvensene av sine forslag, eller aldri har ment å gjennomføre dem i sin helhet. Den opprinnelige drømmen i Høyre foran årets valgkamp må ha vært å gjøre det minst like godt som ved kommunevalget for to år siden, ikke å skulle bli landets største parti med tungt regjeringsansvar – kanskje alene – rundt neste sving. Dessuten har Høyre neppe noen gang, heller ikke nå, ment å følge sitt program helt ut. Både når det gjelder u-hjelp og sykepenger dreier det seg om maksimumsforslag før forhandlinger med andre partier.

En helt annen grunn til Høyres famlende sommerdebatter kan være at Jan Petersen mannskap ikke lenger tar angrepene fra et desperat Arbeiderparti så alvorlig. Et teflonbelegg er bygd opp rundt Høyrepartiet de siste månedene. Petersen taler om at tall ikke skal telles når Høyre blir bedt om å konkretisere sine løfter, fordi Høyre har «troverdighet» i skatte- og avgiftspolitikken. Det har han rett i. Hvis velgerne vil ha lavere skatter, stoler de på Høyre. Holder den ensidige skatteprotest-stemningen seg en måned til, er Arbeiderpartiet akkurat så sjanseløst som de fleste føler at partiet nå er. Da spiller det ingen rolle hvor «avkledd» Høyre måtte bli i andre viktige spørsmål.

Det ligger likevel et par miner i Høyres vei frem til valgseier og regjeringsmakt. Den ene er faren for at velgerne opplever at Høyre er minst like gjerrig som Arbeiderpartiet. Denne minen kan bli liggende udetonert, men om den skulle eksplodere, vil Høyre plutselig få kjenne noe av det samme som møtte Jens Stoltenberg i fjor sommer – et plutselig ras. Nordmenn vil ikke bare betale mindre skatt, det samme folket vil også ha mer igjen fra det offentlige.

Følelsen av å betale mer enn man får tilbake er ikke noe særnorsk trekk. Den gamle velferdsstaten som baserer seg på høye skatter er i vanskeligheter verden rundt. Det spesielt norske er at staten har mer enn nok midler til både å gi lavere skatter og høyere velferd – i hvert fall på kort sikt. Med et helt statsbudsjett på vår felles bankbok, er irritasjonen over dårlig velferd like stor som forbannelsen over høye avgifter. Per-Kristian Foss kan bli rammet av den samme hoderysting over politikernes gjerrighet som Jens Stoltenberg og hans finansminister har opplevd. Da kan teflonbelegget forsvinne. Før eller etter valget? Det er spørsmålet. Mye vil avgjøres av Jens Stoltenbergs innsats i de direkte konfrontasjonene og duellene med Jan Petersen. Stoltenberg har fortsatt sjansen til å bremse Høyres fremgang med atskillig prosentpoeng. Men paradoksalt nok kan også det bli til Høyres fordel.

Hvis Høyre blir opp mot tre ganger så stort som Kristelig Folkeparti, og Venstre samtidig faller ut av Stortinget, er det vanskelig å se for seg en koalisjon mellom Bondevik og Petersen. Selv om Bondevik får servert statsministerstillingen på et sølvfat, slik Høyres strategi naturligvis er, finnes en grense for hvor tungt han vil la seg omfavne. Det beste for Høyre er derfor å bli litt mindre enn dobbelt så stort som KrF, samtidig som Stortinget får et borgerlig flertall uten å måtte telle med Senterpartiet. Derfor bør Jan Petersen håpe på et godt, men ikke altfor godt valg i september.