Høy risiko

I fjor spilte jeg fotball på en stadion midt i Beirut. Husene rundt var ennå merket av de harde kampene som er blitt utkjempet i gatene. Dagen etter var vi i Damaskus, og på veien tilbake så vi store troppeforflytninger.

Vi diskuterte ikke om dette var farlig. Det var «gutta på tur», og året før det var vi i Tel Aviv og Jerusalem.

Hele regionen drømte om år med økt handel og en ny æra som turistmål. Vi var bare litt i forkant, der vi besøkte fordums turistperler.

Optimismen var følbar i store deler av verden. Selv om den gradvise nedsmeltingen av it-sektoren hadde minnet oss om at bedrifter også går konkurs, og at aksjemarkedet er et sted for risikoplasseringer, manglet det ikke på optimistiske spådommer. Spørsmålet var bare om den nye oppgangen skulle komme allerede i år - eller om vi måtte vente helt til neste år.

Vi (altså verdensøkonomien ledet av USA) ville riste av oss dette som finanskrisen i 97-98.

Det kunne til og med bli fred i Midtøsten.

Men så ble altså historien brutalt revet ut av sin bane. Noen få menns bestialske og geniale angrep på USAs økonomiske, politiske og militære hjerte har skapt en mer grunnleggende frykt.

Foreløpig er det glemt at terroristangrep har flerret opp vår virkelighet med jamne mellomrom siden Gulf-krigen - uten at markedene har tatt mer enn en pust i bakken. Det var raskt «business as usual», nettopp for å vise terroristene at det ikke nyttet å rokke ved tingenes tilstand. IRA og ETA har holdt på i årtier, og etter hver aksjon var frykten blitt fortrengt.

I dag er det vanskeligere å tenke seg en rask normalisering. Bush lover langvarig krig. Til alle terrorister er utryddet, eller i alle fall ikke har noe sted å være der de kan føle seg trygge. På hele kloden. Vi står foran år preget av uforutsigbarhet.

Bush vil kanskje skuffe. Han klarer ikke å innfri det han lover. Korstog eller ikke. For den første krigen i dette årtusenet kan vel bare avblåses av utmattelse?

Finansmarkedene er til for å håndtere risiko, all slags risiko, og skal også skaffe til veie penger for å satse på prosjekter som få eller ingen kan garantere holdbarheten i. Pengene blir bare dyrere når risikoen er høy. Derfor forlanger vi som sparer i aksjer mer igjen for å kjøpe aksjer enn for å ha pengene i banken.

I praksis er det ikke alltid så enkelt å få dette til å fungere optimalt. Når risikoen blir skyhøy, skrus gjerne pengekranene av. Og det skaper igjen negative spiraler. Det kan skje også om verdens regjeringer denne gangen tilfører hundrevis av milliarder kroner, enten gratis eller til lav rente.

Vi aner alle at tidligere spådommer nå er blitt utdatert, at de mange velmente råd er gjort til skamme. Derfor kunne vi ikke la være å la den siste tids hendelser gå som en rød tråd igjennom den utgaven du nå leser. Selv om det skjer så mye hver dag at bildet raskt kan ha blitt forandret. Likevel tror vi at nye holdninger gir andre veivalg og at risikobildet er fundamentalt endret.

Derfor er det friskt at en så toneangivende og seriøs finansiell rådgiver som Peter Warren påtar seg rollen som bjellesau (jeg kjøper nå!). Selv om han lar være å spå at bunnen nå er nådd. Han mener trolig at muligheten for store gevinster er så gode at det er verdt å ta sjansen på at pengene også kan bli borte - eller eventuelt gi bra avkastning om noen år.

Selv synes jeg verken tiden er inne til å reise til Beirut på ferie eller la friske penger følge etter de som allerede har surnet i mine fond.

For slik tror jeg også andre tenker. Og jeg tror de vil gjøre det en god stund til. Derfor er risikoen på kort sikt skyhøy i alle finansmarkeder og sparing i bank og bolig mer naturlige valg. For den vanlige pensjonssparer i alle fall.

At aksjekursene igjen stiger når dette skrives (mandag 24. september), endrer lite, tror jeg. Det er bare innledningen på en fase med kraftige svingninger.

Men mulighetene for å gjøre et varp er naturligvis større enn når det er normale dager på børsene. Og risikoen for tap langt mindre enn i tipping. Men hvor ofte har du fått tolv rette?