Historisk sus over DnB

Det er alltid herlig å slå svenskene. Ti år etter at Storebrands Skandia-raid ble knust av iltre svensker med stemmerettsbegrensninger som våpen, tar DnB over «fremtidens finansbransje» fra nettopp Skandia. Nå skal vi bli best på å foredle penger, lyder det optimistisk.

Bare så synd at vi ikke bare skal konkurrere med svenskene, men må klare oss i verdensmarkedet - der forvaltning av folks og bedrifters penger er anglosaksernes definitive hjemmebane.

Har DnB tatt seg vann over hodet?

Hele oppkjøpet oser det «typisk norsk» av. Landets elite har det siste året snakket stadig sterkere for å gjøre forvaltning av kapital til en norsk spesialøvelse. Til tross for at vi ikke har hatt noen historiske fortrinn her. Til det har nordmenn spart altfor lite finansielt (bolig har vært vår spareform).

Men i motsetning til den lave personlige sparingen har staten gjennom flere tiår bygd opp en formue, og med den iøynefallende pengebingen som oljefondet er i ferd med å bli, er foredling av kapital nå blitt et norsk anliggende med førsteprioritetsstempel.

Det er bra. Først og fremst fordi det er logisk at en vinnernasjon i dagens globale kapitalisme også blir god på å forvalte den stadig økende formuen som samles opp. Dernest er dette også en vekstbransje, og det åpner muligheten for at vi kan tjene penger her når oljen en gang ikke gir oss løpende ekstrainntekter.

Samtidig er DnB-oppkjøpet et svar på tiltale. Fra kritikerne som mener at vi passivt lar næringslivet bli tatt over av utenlandske aktører - og det i en situasjon der den norske staten er steinrik.

Alt dette gir et historisk sus over DnB-oppkjøpet i øst! Og det varsler vel godt at Skandia bare for noen år siden ønsket å bli global aktør på dette området - og trolig solgte fordi de trengte penger etter lang tids finansiell årelating.

Risikoen er likevel stor. På kapitalforvaltningsområdet skjer globaliseringen raskt, det vet ikke minst de av dere som allerede har sparepengene plassert på New York-børsen. Her skal DnB måle krefter med USA-forvaltere som har over hundre års erfaring i å foredle pensjonspenger, og der de beste mulighetene gjerne finnes på USA-børsene (halvparten av den globale kapitalen er notert der). Prisen på 3,2 milliarder for å forvalte 250 milliarder i en tidsbegrenset periode forutsetter at den norske aktøren (nå fjerde størst i Norden) lykkes i å tjene mer penger enn de fleste andre har klart de siste årene. DnB må altså kutte kostnader og bli blant de beste i løpet av kort tid. Ellers blir det en dårlig investering.

Bare fremtiden kan gi svar på om dette blir en ny, norsk vekstbransje, så foreløpig får vi glede oss over at DnB-raidet også betyr at makt er eksportert fra Sverige til Norge, om enn ikke i samme grad som enkelte svenske kritikere påstår (til det er det for mange betingelser knyttet til forvaltningsmandatet). Norges største bank får nå hånden på rattet i mange store bedrifter og det betyr innflytelse for norske interesser i større eller mindre grad.

Det er i seg selv positivt. Stå på, Aaser