Håp for Midtøsten?

Nobelprisvinneren Milton Friedman har absolutt rett når han hevder at markedsøkonomi er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for et politisk demokrati. Tross gode intensjoner fra marxistiske tenkere som Rosa Luxembourg har ingen land i verden noen gang lyktes med å kombinere planøkonomi med demokrati.

Men det er også et faktum at markedsøkonomi uten demokrati ikke er nok. Det viste Chile under general Augusto Pinochet. En slik løsning er gal både på moralsk og pragmatisk grunnlag. Tross alt er demokrati den politiske versjon av et fritt marked. I begge tilfeller overlates valgmuligheter i størst mulig grad til innbyggerne selv - enten det dreier seg om partier eller pasta.

For norske selskaper er det ingen tvil om at de land i verden som tilbyr både politisk og økonomisk frihet gir de beste muligheter for salg og garantier for vern av investeringer. Rettstvister løses utvilsomt best av rettssystemer i åpne samfunn, med klare lover.

Det er derfor nå grunn til en viss optimisme for et område som Midtøsten. For det første har Bush-administrasjonen forpliktet seg til å vie større ressurser til forsøkene på å oppnå en ny fredsavtale mellom PLO og Israel. Palestinere og jøder er viden kjent for sin forretnings- og kremmertalent.

For det andre har regimeskiftet i Irak gitt grunn til å håpe at ideen om demokrati og frihet vil styrkes i et område som er mest kjent for autoritære regimer. USA og Storbritannia begrunnet i stor grad invasjonen av Irak med at landet under Saddam var et diktatur. Hvis de skal være konsekvente, må nå søkelyset også rettes mot land som Egypt og Saudi-Arabia, som også undertrykker opposisjonelle. Selv om de er USA-vennlige land, er det ingen tvil om at deres økonomier vil tjene på økt politisk og økonomisk liberalisering.

Fra før av har både Asia og Latin-Amerika vist at liberalisering av lokal-økonomiene har ført til økt vekst og redusert fattigdom. I det siste området kom markedsreformene parallelt med endringer av det politiske system – fra militærdiktaturer til folkevalgte demokratier.

Asia derimot sliter fortsatt med politisk liberalisering. Kinas kommunistparti holder fortsatt på diktaturmodellen, men ventes i økende grad å åpne for demokrati som følge av den økte samhandelen med resten av verden. SARS-epidemien viser hvor upassende Kinas politiske system er. IMF spår en BNP-vekst på 7,5 prosent i Kina i år til tross for SARS, men det er ingen tvil om at sykdommen vil virke negativt inn på utenlandsk investering og samhandel. Mange mener nettopp mangelen på ytringsfrihet og åpen diskusjon har ført til unødig spredning av sykdommen.

Det er derfor økende erkjennelse om at de u-landene som velger både frie markeder og demokrati har best muligheter for å ekspandere sine økonomier. Vi håper derfor inderlig at fredsprosessen mellom PLO og Israel og endringene i Irak vil føre til økt politisk og økonomisk frihet i Midtøsten.