Gjestekommentaren: Skogsholm svikter

I samband med at regjeringspartiet Venstre avvikler sitt landsmøte kan det være på sin plass med et kritisk lys på partiets evne til å gjennomføre sin politikk. Landbruksminister Lars H. Sponheim blir rikelig kommentert annetsteds. Justisminister Odd Einar Dørum nyter allmenn respekt og skal ikke kommenteres her. Samferdselsminister Torild Skogsholm fortjener derimot oppmerksomhet, ikke på grunn av hva hun utretter, men på grunn av hva hun ikke gjør.

Partiet Venstre står etter egne ord for forsvar av både miljø og nasjonale interesser. Begge deler er knyttet til saksområdet samferdsel, Skogsholms ansvarsområde. Miljøpolitikk berører trafikk. Nasjonale interesser berører befolkningens reisemuligheter til og fra det store utland.

Skogsholms første store problem gjelder jernbanen og kollektivtrafikken i storbyene. Hennes partifelle og forgjenger i ministerstolen, Dørum, utviste visjoner og vilje til å styrke jernbanen og kollektivtrafikken. Skogsholm gjør det motsatte. Etter mange år med underinvestering og svak ledelse lider Norge av et av Europas dårligste jernbanenett. Skinnenettet er i dårlig forfatning, togene langsomme, sjeldne og dyre, slik at både passasjerer og gods foretrekker veien. Selv for godstransport på hovedstrekninger som Oslo-Trondheim er jernbanens markedsandel under tretti prosent. Tilbudet av kollektiv transport i norske storbyer er blant de dårligste i Europa, målt i billettpriser og frekvens, hvilket bidrar til at lokal biltrafikk ved sine utslipp er et alvorlig miljøproblem, i tillegg til støy og vanskelig fremkommelighet. Det historiske ansvar for elendigheten ligger først og fremst hos Arbeiderpartiet, og her særlig Kjell Opseth, som konsekvent prioriterte veibygging i distriktene. Av en samferdselsminister fra miljøpartiet Venstre ble det forventet en annen politikk.

Skogsholm bidrar imidlertid til å forverre problemene ved å gi løyve til nye ekspressbussruter ved siden av en nylig opprustet jernbane, som i Vestfold. Venstres syn er at trafikk bør overføres fra vei til jernbane, men dette er et prinsipp som tydelig ikke gjelder i praksis. Vestfold er et av Norges tettest befolkede områder med et grunnlag for et hyppig og effektivt togtilbud, men som undergraves av Skogsholms løyve til ekspressbusser. Dette er et alvorlig signal om at våre politikere ikke engang i tett befolkede områder ønsker å prioritere den mer miljøvennlige jernbanen.

Til tross for mye miljøpreik ser ikke regjeringen Bondevik ut til å ville bevilge mer penger til jernbanen og kollektivtrafikken. Skogsholm ville overraske positivt dersom hun skulle klare å få midler til en omfattende opprustning av skinnegangen, bedre tilbudet av regionale og lokale passasjertog for å få folk ut av bilene og treffe tiltak for å overføre mer godstransport fra vei til jernbane.

Skogsholms andre store problem gjelder SAS. Selv om den norske stat er en av de største eierne forsvarer ikke myndighetene norske interesser.

På den ene side har norsk samferdselspolitikk klart å gi et utenlandsk dominert flyselskap monopol på norske innenlandsruter, som sørger for dyre flybilletter i vårt langstrakte land. SAS er 72 prosent dansk og svensk eiet. På den annen side driver dette utenlandsk dominerte flyselskapet en systematisk diskriminering av norske reisende med henblikk på å tilføre trafikk til hovedflyplassene i de herskende eierlandene, nemlig Kastrup i København og Arlanda i Stockholm. Situasjonen er grotesk og representerer en belastning for de reisende og en konkurransemessig ulempe for norsk næringsliv.

Denne form for nordisk samarbeid påminner om dansketiden og unionstiden, da Norges forbindelser med utlandet ble ivaretatt av våre naboland. Så vidt vites har norske samferdselsmyndigheter ikke løftet en finger for at SAS skal gi det reisende publikum et bedre tilbud mellom Norge og det store utland. Ansvaret ligger hos Skogsholm.

Etter å ha fått monopol i Norge bygger SAS nå ned tilbudet av direkte ruter fra Norge til reisemål utenfor Skandinavia. Høsten 2001 ble den direkte ruten mellom Oslo og New York lagt ned og SAS har ingen planer om å gjenopprette den. Norge er nå det eneste vesteuropeiske land ved siden av Luxemburg som ikke har noen direkte flyforbindelse med USA. På grunn av flybytte i København eller Stockholm er reisetiden lenger fra Oslo enn fra Helsingfors til New York selv om avstanden er kortere. Våren 2002 er de direkte forbindelsene til Tyskland blitt innskrenket og trafikken kanalisert over Kastrup. Mellom Oslo og Tyskland er tilbudet vesentlig dårligere enn mellom Helsingfors og Tyskland. For Norge som for Finland er Tyskland det største eksportmarkedet, men bedre flyforbindelser gir Finland et konkurransemessig fortrinn, i likhet med Danmark og Sverige. I motsetning til Oslo har Helsingfors også direkte flyruter til Asia.

Fordi SAS nedprioriterer Norge og tydelig behandler det kjøpekraftige norske markedet som en melkeku for trafikk over København og Stockholm, bør Norge vurdere å gå ut av selskapet. Forslaget om nedsalg av statens eierinteresser omfatter også statens aksjepost i SAS. Selv om tidspunktet neppe er gunstig for salg av aksjer i et flyselskap, fortjener Norges deltakelse i SAS en mer prinsipiell drøfting. For Norge kan det derfor være på tide å si farvel til SAS, med mindre den norske stat presser selskapet til et bedre opplegg. Alternativet er et nasjonalt flyselskap med blandet statlig og privat eierskap, selvsagt i allianse med et større flyselskap som for eksempel British Airways eller Lufthansa. Finland og Finnair viser at et lite, men kjøpekraftig marked kan bli bedre betjent med et eget flyselskap.

Hva gjør Skogsholm?