Gjestekommentaren: Lønnstillegg vs. skattelette

Carl I. Hagen har tatt til orde for at partene i arbeidslivet og myndighetene må bli enige om lave kronetillegg i lønnsoppgjøret i bytte for skatte- og avgiftslettelser. Hensikten er å oppnå reallønnsvekst med mindre tap av konkurranseevne. Oppskriften lyder velkjent fra Kleppepakker og Sandsekker fra 70-tallet og Willochs dynamiske skattepolitikk på første del av 80-tallet.

Innledningsvis kan det bemerkes at å løfte reallønnen med tre prosent krever om lag 20 milliarder kroner, tilsvarende f. eks. en momsreduksjon på 4 prosentenheter. Men så enkelt er det ikke. Man må ta hensyn til de langsiktige reaksjonene på arbeidsmarkedet. Det er de som bestemmer endringene i konkurranseevnen. Et utgangspunkt er den såkalte «hovedkursteorien» for lønnsdannelsen i industrien, som i flere tiår etter krigen har vært dominerende. Litt forenklet sier den at for et gitt nivå på arbeidsledigheten vil lønnskostnadene som andel av faktorinntekten (dvs. verdier skapt av produksjonsfaktorene) være konstant. Av dette følger at verken endringer i personskatter eller indirekte skatter på forbruksvarer påvirker industrilønningene direkte, men må bæres fullt ut av lønnstakerne. For arbeidsgiveravgiften gjelder at en reduksjon i denne krone for krone vil øke lønningene. Avgiftslette, for eksempel i elektrisitetsavgiften til industrien som ikke slår tilsvarende like mye ut i reduserte produktpriser, vil øke faktorinntekten og dermed lønningene i industrien. Etter hovedkursteorien er det således sterk asymmetri i virkningene av ulike former for indirekte skatter pålagt forbrukere og produsenter. Et sammendrag av ulike teorier for skattenes betydning for lønnsdannelsen er utarbeidet av forskningsdirektør Ådne Cappelen i Statistisk sentralbyrå og gitt som vedlegg 4 til utredningen fra det såkalte «Flatskattutvalget» (NOU 1999:7). En del hovedtrekk er som følger:

n Lavere arbeidsgiveravgift vil øke lønn før skatt (som i hovedkursteorien)

n Lavere indirekte skatter (avgifter) på forbruksvarer vil redusere lønn før skatt - særlig gjelder dette for skatter på produksjonsleddet og i mindre grad skatter på omsetningsleddet. Lavere indirekte skatter gir mer kjøpekraft. Det øker arbeidstilbudet og presser det nominelle lønnsnivået ned.

n Lavere gjennomsnittlige personskatter (med uendret marginalskatt) vil redusere lønnen før skatt på grunn av at noe av den økte kjøpekraft som genereres gjennom lavere skattetrykk vil rettes mot fritid.

n Lavere marginalskatter (for gitt gjennomsnittsskatt) vil gi økt lønn før skatt, på grunn av at arbeidsgiverne får mer arbeidstilbud igjen pr. lønnskrone og derved vil være interessert i å by opp lønningene og skaffe seg mer arbeidskraft.

Virkningene ovenfor er partielle i den forstand at de ikke tar hensyn til at de angitte skatteendringene også kan påvirke andre størrelser i økonomien som så kan virke tilbake på lønningene. For eksempel vil lavere gjennomsnittsskatt kunne øke husholdningenes disponible inntekter slik at deres etterspørsel øker. Det vil normalt føre til økt produksjon og sysselsetting og dermed økt press i arbeidsmarkedet, som isolert bidrar til å øke lønningene igjen. Ved endringer i inntektsskatten endres normalt både gjennomsnittsskatten og marginalskatten slik at virkningen på lønnsnivået alt i alt blir usikkert.

Empiriske studier understøtter de teoretiske resultatene gitt ovenfor når det gjelder fortegnet på virkningene, men de kvantitative utslagene varierer mye.

Ut fra det som er sagt så langt er det alt i alt ikke noen enkel oppgave å bytte moderat lønnsvekst mot skattelettelser. De erfaringer vi selv har med de ulike «pakker» fra 70- og 80 tallet er svært nedslående. En hovedkonklusjonen har vært at man ikke har greid å holde finanspolitisk disiplin og dermed bidratt til overoppheting av økonomien. Over tid er skatteletten kommet som et tillegg. Dette førte blant annet til lønns- og prisstopp i 1978/79. Da denne ble opphevet, eksploderte priser og lønninger. Det finanspolitiske opplegget for 1985 og 1986 er vel noe av det verste utslaget av urealistisk ekspansivitet vi har sett i etterkrigstiden. Som Hermod Skånland forleden sa på fjernsynet kunne man den gang kanskje unnskylde seg med at man ikke visste bedre. Nå kan man ikke bruke en slik unnskyldning.

Carl I. Hagen lanserer gamle sosialdemokratiske tanker, som sosialdemokratene for lengst har forlatt på grunn av de uheldige erfaringene. For å få til noe i den retning som Hagen antyder så kreves det en høy grad av sentralisert og disiplinert lønnsfastsettelse. Mulighetene til det er svekket siden 70-tallet. Arbeidstakersiden blitt mer oppsplittet gjennom at LO er mindre dominerende. Arbeidsgiversiden er mer fragmentert med også HSH og NAVO som viktige forhandlingsparter. I år er det forbundsvise oppgjør, og forholdene ligger også av den grunn lite til rette for å gjennomføre Carl I. Hagens tanker. I tillegg til å måtte sentralisere forhandlingene må man også fjerne den lokale forhandlingsretten, altså stikk i strid med det liberalistiske syn Fremskrittspartiet ellers forfekter vedrørende arbeidsmarkedet. For å hindre overoppheting av økonomien må renten dessuten settes vesentlig opp. Riktig nok kan avgiftslettelser senke prisnivået, men den underliggende prisstigning (renset for avgiftsendringer) som Norges Banks inflasjonsmål er knyttet til, vil øke som følge av økt etterspørsel.

Å gjenopplive 70-åras Kleppepakker er både urealistisk og uheldig. Med stor sannsynlighet vil vi få overoppheting av økonomien og store skader – akkurat som sist.