Gjestekommentaren: Grepet som glapp

Arbeiderpartiet er ikke et vanlig norsk parti. Arbeiderpartiet er en hel norsk styringstradisjon. I dette blir Arbeiderpartiet også et medialt samlingspunkt. I en politisk offentlighet like navlebeskuende som partiet selv produseres uendelige førstesider, repetitive krigstyper, ustoppelige lederkommentarer, ubrutte debattprogrammer, flommer av meningsmålinger - blitzlamper, mikrofonstativer, kameraer og notisblokker: Hva sa Jagland i dag - og hva vil Jens?

Intet frister norske politiske journalister, programledere og deskmedarbeidere mer enn hviskende stemmer fra Arbeiderpartiets mange bøttekott. Trygve må trekke seg! Oddvar er syk! Gro er en tyrann! Torbjørn er umulig! Men den ekstreme mediefasinasjonen over machiavelliske maktspill handler langt fra bare om personfokusert og konfliktorientert politisk journalistikk. Mest handler den om appellen i en klassisk metafortelling: Forfallshistorien. Arbeiderpartiet er ikke bare et parti i (nok en) lederskapskrise. Arbeiderpartiet er et regime foran undergangen. Med partiets fall er det som om vi kan sette det endelige punktum for den epoken vi kaller «etterkrigstiden»; for den sosialdemokratiske dominans over norsk politikk og over norsk hverdagsliv; for den tiden da vi visstnok «alle var sosialdemokrater». I dette bildet har Arbeiderpartiet utgjort det udiskutable tyngdepunktet, det sentrum i norsk politikk som alle andre partier måtte forholde seg til. Slik har partiets selvforståelse vært. Men den er det svært mange andre som har delt. Forståelsen gjaldt helt til Gro dro til Geneve. Men siden den gang har fortellingen om Arbeiderpartiet vært en sammenhengende beretning om Grepet som Glapp: Det symbolske grepet om «det norske»; det pragmatiske grepet om Stortinget; det nødvendige grepet om velgerne; og - gjennom dagens lederstrid - det avgjørende grepet om seg selv.

I Arbeiderpartiets krise er det ikke først og fremst et delt lederskap som har spilt fallitt. Heller er det en hel styringsmodell. Gjennom et halvt århundre har denne styringsmodellen modellert Arbeiderpartiets rett og plikt til alltid å bo i regjeringskvartalet. Og alltid helt alene.

For å sitere den siste selvsagte regjeringssjef utgått fra partiet: «Prinsippet om Arbeiderpartiet som hovedaktør, regjeringsparti og tyngdepunkt, men med evne til å styre gjennom skiftende flertall, har lang tradisjon.» (Brundtland 1998). I dag er Arbeiderpartiet verken hovedaktør, regjeringsparti eller tyngdepunkt. Tradisjonen er definitivt brutt. I dag konfronteres partiet i stedet med de dramatiske effektene av sin prinsipielle venneløshet. To påfølgende katastrofevalg, og to mislykkede regjeringer, har smadret selvforståelsen av Arbeiderpartiet som det (eneste) styringsdyktige alternativ i norsk politikk. Denne var formet gjennom en femtiårig tradisjon av regjeringsmakt: fra Gerhardsens (og Torps) «ettpartistat», via Bratteli og Nordlis modifiserte mindretallsregime, til Brundtlands parlamentariske slalåmstyring. Kongerekken har ikke vært helt ubrutt, men likevel: Verken Bortens, Korvalds, Willochs, eller Syses regjeringer kunne rokke partiets tro på seg selv som det faste punkt i det norske.

Men i løpet av tre knappe høstmåneder i 1996 var den nye regjeringen Jagland destabilisert: Først måtte planleggingsministeren, deretter olje- og energiministeren trekke seg, før også justisministeren forlot regjeringen på nyåret i 1997. Og i kjølvannet av det herostratiske 36,9 måtte hele regjeringen forlate det norske hus - altså regjeringskvartalet. Ved kommunevalget ble 35,0 byttet ut med 28,2, det dårligste valgresultatet for partiet siden 1920-tallet. Også den gang var kriseopplevelsen total. Men så trakk Jagland seg som statsministerkandidat - og så kom Jens. All den selvransakelsen som ikke minst hadde satt spørsmålstegn ved Arbeiderpartiets selvvalgte isolasjon i regjeringsposisjon, forsvant som dugg for solen. Da regjeringen Bondevik stilte kabinettspørsmål på gasskraftsaken, sto Arbeiderpartiet igjen klar til å overta, fra nok en mindretallsposisjon. Deretter erstattet velgerne det katastrofale 28,2 med det enda mer katastrofale 24,3 - og nok en regjering måtte gå. På dagens målinger er 24,3 erstattet av 20,2. Arbeiderpartiet er blitt et mellomstort parti, uten faste politiske allianser, og i strid med seg selv.

Nå har styringssammenbruddet funnet frem til et velkjent omdreiningspunkt: Lederskapet! Visste vi det ikke - de kan ikke samarbeide! Det kan de aldri! Det kunne ikke Gerhardsen og Bratteli, det kunne ikke Bratteli og Steen, det kunne ikke Steen og Brundtland. Visste vi det ikke - det kunne heller ikke Jagland og Jens! Samme hva de selv sa! Riktignok har begge erklært seg mer enn samarbeidsvillige med andre; begge har erkjent at den venneløse tilværelsen er blitt uholdbar. Nå vil begge gjerne samarbeide med andre partier om og i regjeringsposisjon. Men nå vet ingen av dem når, og ikke helt med hvem. Det eneste de ser ut til å vite er at det ikke blir med hverandre. Fra nå av blir det enten en av dem, eller ingen av dem. I lederkabaler i Arbeiderpartiet er det hele livsprosjekter som balanseres. Men for partiet bør ikke spørsmålet om «hvem av dem» være like viktig som spørsmålet om «hvem ellers». Hvor kan Arbeiderpartiet finne nye venner; hvor kan et nytt styringsgrunnlag etableres? I koret av kommentarer til regimet foran undergangen våger jeg m.a.o. følgende lille pip: Arbeiderpartiet trenger ikke å begynne med alt på nytt. Det finnes fullt av sosialdemokratiske partier i en mengde land som langt fra tror de har utspilt sin historiske rolle. Men på maktens hovedscener har de gjerne opptrådt mindre primadonnaaktig enn Det norske Arbeiderparti. De har delt på hovedrollene, og ikke arrogant avfeid alle andre som «statister».