Gjestekommentar - Våre farlige oljepenger
Norge har en uvanlig høy sparing som i det helt vesentlige skjer på statens hender i finansiell formue. Intet land på Norges utviklingsnivå har noen gang mottatt så store inntekter fra utvinningen av en naturressurs eller utvist samme som Norge på 1990-tallet. Dette er mer uttrykk for rådvillhet enn bevisst sparevilje. Norge har mange penger og mange uløste oppgaver, men budsjettet klarer ikke koblingen. Fremskrittspartiets alternative budsjett fortjente ikke bare vondord; det tok opp noen viktige spørsmål, men utelot bl.a. at mer bruk av oljepenger betyr innvandring.
Høye oljepriser og salg av andeler i Statoil kan i 2001 bety en samlet sparing for staten på flere hundre milliarder kroner. Den norske stat vil om kort tid på ulike konti kunne ha en formue tilsvarende bruttonasjonalproduktet, BNP, ca. 1400 milliarder kroner. Fortsatt høye oljepriser og videre salg av andeler vil kunne fordoble beløpet på få år. Erfaringer fra andre land og fra Norge i tidligere tider viser at oljepengene er farlige når de brukes direkte. De ødelegger for annet næringsliv og skaper en avhengighet av usikre inntekter med påfølgende krise. På dette punkt oppfører Norge seg nå eksemplarisk. Oljepengene er også farlige når de ikke brukes. En stor formue på statens hender innbyr særinteresser til å forsyne seg, enten de er Norges Bondelag eller Norsk Investorforum.
Nå etterlyses helhetssyn og strategi. Å prioritere statens pensjonsforpliktelser kan være en effektiv måte å holde pengene unna særinteressene, forutsatt at dette blir institusjonalisert på en måte som virkelig sikrer pensjonene, for eksempel ved egne fonds. Med fortsatt høy sparing vil fremtidige pensjoner kunne være sikret om få år. Da melder spørsmålet om bruken av pengene seg igjen.
Med pensjonene sikret bør en del av normalavkastningen fra olje- og gassvirksomheten og finansformuen kunne brukes innenlands. Fornuftige formål er infrastruktur og kunnskap, ved utdanning og forskning. Begge deler kan styrke produktiviteten og næringslivets konkurranseevne og dermed bidra til å sikre langsiktig sysselsetting og inntjening. Infrastrukturen er i Norges tettbygde strøk langt under vesteuropeisk standard. Her er det et stort behov for investeringer i veier og jernbaner, som dagens budsjettopplegg neglisjerers til ulempe for næringslivet og befolkningen. Det er mer distriktsvennlig å støtte samferdsel enn å støtte jordbruket. I forskningsinnsats ligger Norge langt under OECD gjennomsnittsnivå. På tross av gjentatte løfter om å heve forskningsinnsatsen klarte budsjettet å gjøre det motsatte, til ulempe for fremtidig næringsutvikling.
Den svake innsatsen på disse punktene vitner om rådvillhet. Fokus er ensidig på budsjettbalanse og ønsket om å unngå prisstigning og omstilling, med grunnlag i modeller hvis nøyaktighet kan betviles. Dette virker fåfengt og blir lite forstått i folket.
Skattelette burde også være på sin plass. Det norske folk lever under evne, selv når det tas hensyn til usikre oljepriser. Korrigert for kjøpekraft er det private forbruk i Norge lavere enn i mange andre europeiske land. Likevel går norsk økonomisk politikk i dag ut på å inndra kjøpekraft fra en velstående befolkning. Dette er på mange måter en kamp mot vindmøller og fører til opportunistiske, tilfeldige og til dels dumme tiltak, som underlige forskjeller i moms på tjenester.s Alternativet er å godta at det norske folk har en høy kjøpekraft og i stedet drive en politikk for tilbudssiden, for å sørge for mest mulig effektiv konkurranse, med lavest mulige priser og best mulig kvalitet på varer og tjenester i offentlig og privat sektor. Dette ville være i lønnstakernes interesse og kunne sikre en høyere vekst i fastlandsøkonomien, men selvsagt med mer omstillinger og mer innvandring. En politikk for tilbudssiden støter i Norge på tradisjoner og særinteresser. Norsk tradisjon er å se på balansen i samfunnsøkonomien snarere enn på organiseringen av de ulike former for virksomhet. Sterke særinteresser motsetter seg forandring og konkurranse.
For å stimulere innsats burde Norge følge andre lands eksempel og senke inntektsskatten. Selv med en stor formue trenger Norge entreprenørskap. En generell moms burde være 15-16 prosent som i Tyskland, ikke 24 prosent. En høy moms på tjenester hemmer utviklingen av kunnskapsindustri. Det er uvettig at Europas rikeste land har de høyeste bilavgiftene og den eldste bilparken. Lavere avgifter ville føre til en raskere utskifting av bilparken, miljøgevinster og mindre bruk av arbeidskraft til reparasjoner. Det er mange andre eksempler.
Utfordringen er å koble landets penger til landets problemer. Formuen gjør at den norske stat ikke har finansielle problemer. Dermed blir alle andre problemer tydeligere, særlig svikt i effektivitet og organisasjon. Ukritisk bruk av penger kan gjøre galt verre. Derfor må større bevilgninger til offentlige tjenester brukes som et insentiv til effektivisering, fortrinnsvis ved konkurranseutsetting. Staten kan styre innkjøp av arbeidsbesparende utstyr fra utlandet, men dette krever sentralisering av beslutninger, øremerking av midler og bedre kontroll med kommuner og fylker.
I fravær av helhetssyn og strategi presser private interesser på for å bruke statens penger i utlandet. Tragedien ville være fullstendig om staten først sparte seg til fant og sparepengene deretter ble kuppet av ulike private interesser for å boltre seg i utlandet. Erfaringsmessig er private investorer og statlig kapital ingen gunstig kombinasjon, for staten. Det er selvsagt tillatt å være frekk men politikerne bør ikke være dumme nok til å gå på limpinnen.
Høye oljepriser og salg av andeler i Statoil kan i 2001 bety en samlet sparing for staten på flere hundre milliarder kroner. Den norske stat vil om kort tid på ulike konti kunne ha en formue tilsvarende bruttonasjonalproduktet, BNP, ca. 1400 milliarder kroner. Fortsatt høye oljepriser og videre salg av andeler vil kunne fordoble beløpet på få år. Erfaringer fra andre land og fra Norge i tidligere tider viser at oljepengene er farlige når de brukes direkte. De ødelegger for annet næringsliv og skaper en avhengighet av usikre inntekter med påfølgende krise. På dette punkt oppfører Norge seg nå eksemplarisk. Oljepengene er også farlige når de ikke brukes. En stor formue på statens hender innbyr særinteresser til å forsyne seg, enten de er Norges Bondelag eller Norsk Investorforum.
Nå etterlyses helhetssyn og strategi. Å prioritere statens pensjonsforpliktelser kan være en effektiv måte å holde pengene unna særinteressene, forutsatt at dette blir institusjonalisert på en måte som virkelig sikrer pensjonene, for eksempel ved egne fonds. Med fortsatt høy sparing vil fremtidige pensjoner kunne være sikret om få år. Da melder spørsmålet om bruken av pengene seg igjen.
Med pensjonene sikret bør en del av normalavkastningen fra olje- og gassvirksomheten og finansformuen kunne brukes innenlands. Fornuftige formål er infrastruktur og kunnskap, ved utdanning og forskning. Begge deler kan styrke produktiviteten og næringslivets konkurranseevne og dermed bidra til å sikre langsiktig sysselsetting og inntjening. Infrastrukturen er i Norges tettbygde strøk langt under vesteuropeisk standard. Her er det et stort behov for investeringer i veier og jernbaner, som dagens budsjettopplegg neglisjerers til ulempe for næringslivet og befolkningen. Det er mer distriktsvennlig å støtte samferdsel enn å støtte jordbruket. I forskningsinnsats ligger Norge langt under OECD gjennomsnittsnivå. På tross av gjentatte løfter om å heve forskningsinnsatsen klarte budsjettet å gjøre det motsatte, til ulempe for fremtidig næringsutvikling.
Saken fortsetter under annonsen
Den svake innsatsen på disse punktene vitner om rådvillhet. Fokus er ensidig på budsjettbalanse og ønsket om å unngå prisstigning og omstilling, med grunnlag i modeller hvis nøyaktighet kan betviles. Dette virker fåfengt og blir lite forstått i folket.
Skattelette burde også være på sin plass. Det norske folk lever under evne, selv når det tas hensyn til usikre oljepriser. Korrigert for kjøpekraft er det private forbruk i Norge lavere enn i mange andre europeiske land. Likevel går norsk økonomisk politikk i dag ut på å inndra kjøpekraft fra en velstående befolkning. Dette er på mange måter en kamp mot vindmøller og fører til opportunistiske, tilfeldige og til dels dumme tiltak, som underlige forskjeller i moms på tjenester.s Alternativet er å godta at det norske folk har en høy kjøpekraft og i stedet drive en politikk for tilbudssiden, for å sørge for mest mulig effektiv konkurranse, med lavest mulige priser og best mulig kvalitet på varer og tjenester i offentlig og privat sektor. Dette ville være i lønnstakernes interesse og kunne sikre en høyere vekst i fastlandsøkonomien, men selvsagt med mer omstillinger og mer innvandring. En politikk for tilbudssiden støter i Norge på tradisjoner og særinteresser. Norsk tradisjon er å se på balansen i samfunnsøkonomien snarere enn på organiseringen av de ulike former for virksomhet. Sterke særinteresser motsetter seg forandring og konkurranse.
For å stimulere innsats burde Norge følge andre lands eksempel og senke inntektsskatten. Selv med en stor formue trenger Norge entreprenørskap. En generell moms burde være 15-16 prosent som i Tyskland, ikke 24 prosent. En høy moms på tjenester hemmer utviklingen av kunnskapsindustri. Det er uvettig at Europas rikeste land har de høyeste bilavgiftene og den eldste bilparken. Lavere avgifter ville føre til en raskere utskifting av bilparken, miljøgevinster og mindre bruk av arbeidskraft til reparasjoner. Det er mange andre eksempler.
Saken fortsetter under annonsen
I fravær av helhetssyn og strategi presser private interesser på for å bruke statens penger i utlandet. Tragedien ville være fullstendig om staten først sparte seg til fant og sparepengene deretter ble kuppet av ulike private interesser for å boltre seg i utlandet. Erfaringsmessig er private investorer og statlig kapital ingen gunstig kombinasjon, for staten. Det er selvsagt tillatt å være frekk men politikerne bør ikke være dumme nok til å gå på limpinnen.
