Gjestekommentar: Offentlig korrupsjon et problem

Vi trenger ikke gå til fattige utviklingsland for å finne korrupsjon i offentlig sektor.

Korrupsjon er misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst. Straff får den som i en tillitsposisjon i offentlig (eller privat) sektor utilbørlig utnytter denne som byttemiddel for å oppnå personlige fordeler, som når tolleren mot betaling unnlater å kontrollere smugleren. Korrupsjon tar selvsagt mange former når en av partene er offentlig ansatt eller politiker. I Norge er vennskapskorrupsjon den vanligere form, bestikkelser den mer sjeldne.

Todelingen svart og grå korrupsjon kan her hjelpe tanken. Svart er klart straffbare handlinger. Grå korrupsjon er handlinger som i gitte tilfeller er ulovlige, i andre ikke. Interessekonflikter i forvaltningen, interessekonflikt hos lovgiver, annen rollekonflikt og inhabilitet, nepotisme, påvirkningshandel, partifinansiering med mer hører med i denne gruppen. Noen handlinger «bare» fremmer korrupsjon, men er ikke mindre samfunnsskadelige av den grunn.

Klassisk: En tjenestemann i offentlig sektor skal ansette ny medarbeider til kontoret. Tjenestemannen gir stillingen til en slektning og ikke til en annen, bedre kvalifisert person. Eller: En gruppe tjenestemenn i et departement/kommunal forvaltning vil anvende sine spesialkunnskaper og kontakter til å etablere et konsulentfirma på deltid som gir råd til private klienter. Tjenestemennene fortsetter som offentlig ansatte. Eller: Politiker A har interesser i et stort gruveselskap, han eier aksjer i selskapet for 150 000. A stemmer for et forslag som gir gruveindustrien skattelette.

Er dette noe å dvele ved? Det er det. Transparency Internationals spørreundersøkelser tyder på at korrupsjon - i svart og grå utgave - er mer utbredt i norsk offentlig sektor enn det mange tror. 8 av 10 spurte svarer at korrupsjon påvirker det politiske liv/offentlig sektor «noe» eller «veldig merkbart».

I tillegg til klassisk gråsoneproblematikk følger det utfordringer av at skillet mellom det politiske og det økonomiske liv viskes ut, og gir opphav til nye former for samhandling mellom offentlig sektor, næringslivet og sivilsamfunnet. Offentlig/privat partnerskap, personellbytte, sponsing, nye tilsettingsvilkår for offentlig ansatte og så videre svekker den tradisjonelle lojaliteten til det offentlige som arbeidsgiver. Det er lett å se at dette skaper potensial for usunne rolleblandinger og i mange tilfeller svart og grå korrupsjon.

Tilsvarende potensial har privatiseringsprosjekter, konkurranseutsetting og offentlige anskaffelser. Offentlig sektor anskaffer årlig varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider for ca. 200 milliarder kroner. Anskaffelsene utgjør et voksende marked for næringslivet, foruten at de betyr mye for effektiviteten og ressursbruken i offentlig sektor. Anbudskonkurranser betyr «alt» for mange private interesser. Stor, og økende, økonomisk betydning for næringslivet og særinteresser har også andre offentlige vedtak, herunder politiske, som i forbindelse med offentlige budsjettsaker, konsesjoner, lån og reguleringer.

Kort sagt, med økt gjensidig avhengighet mellom offentlig og privat sektor øker sannsynligheten for at offentlig ansattes private interesser og forbindelser påvirker offentlige beslutninger.

Høy integritet er forutsetningen for at myndighetene gir tillitvekkende og effektive rammevilkår for økonomi og sosiale forhold. Forutsigbarhet, upartiskhet, åpenhet og habilitet forutsettes, men praksis? Hurtigbåtbedriften SES Europe fikk avslag på en søknad om forskningsmidler. Flere som deltok i avgjørelsen konkurrerte om de samme midlene. Det er mange liknende eksempler fra Forskningsrådet på at styremedlemmer har avgjort konkurrenters søknader. Hvilken innside-kultur avler ikke slik praksis?

Spørsmålet får alt for liten oppmerksomhet. Kostnadene av korrupsjon i offentlig sektor er vel dokumentert i andre land. Og i Norge? Statistisk sentralbyrå har ingen statistikk. Hvor gode er myndighetene til å håndtere interessekonflikter og hindre at offentlige beslutninger og offentlig styring kompromitteres? Hvilken risikovurdering foretar de? Hvilke mekanismer er på plass i hver etat for å avdekke misligheter før de utarter til korrupsjon? Hvor høy er bevisstheten om dilemmaer og løsning på dilemmaer?

Sammenliknet med andre land har Norge et lavt korrupsjonsnivå. Myndighetene kan ikke sove i timen av den grunn. Det lave nivået kan ikke tas for gitt. Offentlig sektor legger beslag på nesten en fjerdedel av fastlandsinvesteringene, og en tredjedel av arbeidsstyrken. Offentlig sektor er kritisk for samfunnsøkonomien. Gjør vi ikke noe med den svarte og grå korrupsjonen som i dag er i det offentlige, risikerer korrupsjonsnivået å stige.

Jan Borgen er generalsekretær i Transparency International Norge. Han har tidligere arbeidet som rådgiver for ECON, director for corporate social responsibility i Virual Learning Partners, generalsekretær i Amnesty International Norge, rådgiver i Flyktningerådet og human rights protection officer i FNs høykommisariat for flyktninger.