Gjestekommentar - Hvilket livsverk?
Jeg ser aviser skrive at Carl I. Hagens livsverk står i fare. Hvilket livsverk? Hans fordømmelse av fremmede, finnmarkinger og alenemødre?
Om det virkelig er slik at det pågående oppgjøret med Fremskrittspartiets verstinger får et slikt «livsverk» til å smuldre, må det snarere tas som et sunnhetstegn enn en tragedie. Hagen er dessuten versting selv, og når ble det vanlig å karakterisere verstingers innsats med et honnørord som livsverk?
Avisene dveler også ved at Hagen synes opptatt av å anstendiggjøre Fremskrittspartiet, slik at det skal kunne finne seg en plass ved Kongens bord. Men lar det seg gjøre, da? Fremskrittspartiets særmerke, dets raison dêtre, er jo nettopp uanstendighet. Ikke minst er vi blitt minnet om det av den senere tids kalamiteter, der så ekle ting som sexskandaler, løgner og fortielser har preget partiets indre liv. At det i tillegg skal finnes en såkalt edderkopp eller to i spindelvevet understreker inntrykket av fanteriets plass i det Carl I. Hagen er ublu nok til å kalle «fremskrittsbevegelsen».
Er så Hagen i ferd med å plassere en bombe under den ark han for et par decennier siden arvet etter Anders Lange? Er fenomener som Kleppe, Hedstrøm, Simonsen og Søviknes, for ikke å snakke om Hagen selv, nok en gang i ferd med å marginalisere partiet, slik at det igjen blir en lite påaktet flekk i politikkens blå periferi?
Og partiformannens uhemmede drøm om å slippe inn i den politikkens varmestue en statsrådspost ville være, hvordan går det med den?
Nettopp fordi uanstendighet er et varemerke i Fremskrittspartiet, vil Hagens kjærnevelgere fortsatt ha styrke til å redde partiet unna en tilværelse i glemselens dal. Det er stadig innvandringsmotstandere nok i Norge til å holde liv i Hagen, og de får hjelp av mennesker som synes kvinnens likestilling er noe herk. Folk som mangler respekt for menneskeverdet lar seg ikke uten videre påvirke av versting-kjøret, snarere tvert om, enkelte handlinger og uttalelser i dette mannsdominerte partiet tyder jo på at det betraktes som sporty å vise forakt for kvinnen. Senest sist helg avviste partiets landsstyre et forslag om å kalle Hagen leder. Han skal fortsatt være partiformann.
Hagen sikrer seg dessuten stemmer ved å øse uhemmet av oljeformuen, som da han i fjor sommer på råpopulistisk vis doblet oppslutningen på meningsmålingene ved å senke bensinprisene. Det er jo ellers interessant å konstatere at en politiker som skylder deler av sin eksistens på motstand mot bruk av offentlige midler, og som derfor er mot skatter, nå står i fremste rekke blant dem som kaster oljemilliardenes blår i øynene på folk.
Men posisjonen som leder for Norges største parti, må han se langt etter. De mange velgere «bensinkrigen» ga ham til låns, har tydeligvis blitt skremt av det de har sett i vinter. Ikke minst gjelder det kvinnelige velgere.
Når det gjelder Hagens plass i statsrådet har jeg, ikke minst i lys av det som nå skjer i partiet, ubetinget tillit til at en mann som Kjell Magne Bondevik vil betakke seg. Han har nok tidligere uttalt seg på en måte som var egnet til å skape tvil om hvor han sto i dette spørsmålet, men oppfinneren av verdikommisjonen kan ikke lenger leke med slik ild.
Manns minne blir kortere og kortere i politikken, heter det, men så kort, at Hagen inviteres med i en Bondevik-regjering, kan det vel ikke bli om det skal bli noe innhold igjen i politikken. Hagen vil derfor oppleve at de våpen han nå retter mot andre i sitt parti, før eller siden vil ramme ham selv. De siste månedene må dessuten ha overbevist selv tvilere om at det er som enevoldshersker han trives best, og historien har få eksempler på at enevoldsherskere har noe livsverk å ta med seg den dagen de skal av sted.
Dagsavisens politiske kommentator Arne Strand skrev for en måneds tid siden: «Carl I. Hagen har min sympati for forsøket på å få sitt livsverk til å bli et anstendig parti. Hans ambisjon om å avslutte en lang og imponerende karriere som medlem av Kongens råd, er legitim og i tråd med de beste parlamentariske tradisjoner.»
Arne Strand om det. Hagen svingte seg til topps i politikken på forakt for de svake, og ingen ambisjon om regjeringsmakt kan rettferdiggjøre, enn si anstendiggjøre, det. De siste ukenes begivenheter har bare understreket hvor uskikket han er som medlem av en norsk regjering. Sånn sett har han vært en sentral deltaker i den prosess som er i ferd med å føre ham vekk fra de politiske tinder.
Hagens største problem ser ikke lenger ut til å være Klepper og Hedstrømmer, men hvordan han skal klare å stanse de prosesser han har satt i sving. Stadige resolusjoner om nye eksklusjoner ruller gjennom partiorganisasjonen med snøballens tyngde, med hat og politisk kannibalisme som resultat. I tillegg opplever Hagen den plutselige kraften fra det uberegnelige i partiet, som da nestformann Terje Søviknes etter å ha blitt tatt på fersken rødmende måtte si fra seg sine politiske verv, og dermed den kronprinstittel solkongen hadde utstyrt ham med. Hva som ennå finnes av skjeletter i det hagenske parti, er ikke godt å vite, men at overraskelsenes tid ennå ikke er forbi, er neppe noe dristig tips.
Inntil videre kan alle de utenforstående more seg over at «livsverket» tæres bort.
Om det virkelig er slik at det pågående oppgjøret med Fremskrittspartiets verstinger får et slikt «livsverk» til å smuldre, må det snarere tas som et sunnhetstegn enn en tragedie. Hagen er dessuten versting selv, og når ble det vanlig å karakterisere verstingers innsats med et honnørord som livsverk?
Avisene dveler også ved at Hagen synes opptatt av å anstendiggjøre Fremskrittspartiet, slik at det skal kunne finne seg en plass ved Kongens bord. Men lar det seg gjøre, da? Fremskrittspartiets særmerke, dets raison dêtre, er jo nettopp uanstendighet. Ikke minst er vi blitt minnet om det av den senere tids kalamiteter, der så ekle ting som sexskandaler, løgner og fortielser har preget partiets indre liv. At det i tillegg skal finnes en såkalt edderkopp eller to i spindelvevet understreker inntrykket av fanteriets plass i det Carl I. Hagen er ublu nok til å kalle «fremskrittsbevegelsen».
Er så Hagen i ferd med å plassere en bombe under den ark han for et par decennier siden arvet etter Anders Lange? Er fenomener som Kleppe, Hedstrøm, Simonsen og Søviknes, for ikke å snakke om Hagen selv, nok en gang i ferd med å marginalisere partiet, slik at det igjen blir en lite påaktet flekk i politikkens blå periferi?
Saken fortsetter under annonsen
Og partiformannens uhemmede drøm om å slippe inn i den politikkens varmestue en statsrådspost ville være, hvordan går det med den?
Nettopp fordi uanstendighet er et varemerke i Fremskrittspartiet, vil Hagens kjærnevelgere fortsatt ha styrke til å redde partiet unna en tilværelse i glemselens dal. Det er stadig innvandringsmotstandere nok i Norge til å holde liv i Hagen, og de får hjelp av mennesker som synes kvinnens likestilling er noe herk. Folk som mangler respekt for menneskeverdet lar seg ikke uten videre påvirke av versting-kjøret, snarere tvert om, enkelte handlinger og uttalelser i dette mannsdominerte partiet tyder jo på at det betraktes som sporty å vise forakt for kvinnen. Senest sist helg avviste partiets landsstyre et forslag om å kalle Hagen leder. Han skal fortsatt være partiformann.
Hagen sikrer seg dessuten stemmer ved å øse uhemmet av oljeformuen, som da han i fjor sommer på råpopulistisk vis doblet oppslutningen på meningsmålingene ved å senke bensinprisene. Det er jo ellers interessant å konstatere at en politiker som skylder deler av sin eksistens på motstand mot bruk av offentlige midler, og som derfor er mot skatter, nå står i fremste rekke blant dem som kaster oljemilliardenes blår i øynene på folk.
Saken fortsetter under annonsen
Når det gjelder Hagens plass i statsrådet har jeg, ikke minst i lys av det som nå skjer i partiet, ubetinget tillit til at en mann som Kjell Magne Bondevik vil betakke seg. Han har nok tidligere uttalt seg på en måte som var egnet til å skape tvil om hvor han sto i dette spørsmålet, men oppfinneren av verdikommisjonen kan ikke lenger leke med slik ild.
Manns minne blir kortere og kortere i politikken, heter det, men så kort, at Hagen inviteres med i en Bondevik-regjering, kan det vel ikke bli om det skal bli noe innhold igjen i politikken. Hagen vil derfor oppleve at de våpen han nå retter mot andre i sitt parti, før eller siden vil ramme ham selv. De siste månedene må dessuten ha overbevist selv tvilere om at det er som enevoldshersker han trives best, og historien har få eksempler på at enevoldsherskere har noe livsverk å ta med seg den dagen de skal av sted.
Dagsavisens politiske kommentator Arne Strand skrev for en måneds tid siden: «Carl I. Hagen har min sympati for forsøket på å få sitt livsverk til å bli et anstendig parti. Hans ambisjon om å avslutte en lang og imponerende karriere som medlem av Kongens råd, er legitim og i tråd med de beste parlamentariske tradisjoner.»
Saken fortsetter under annonsen
Arne Strand om det. Hagen svingte seg til topps i politikken på forakt for de svake, og ingen ambisjon om regjeringsmakt kan rettferdiggjøre, enn si anstendiggjøre, det. De siste ukenes begivenheter har bare understreket hvor uskikket han er som medlem av en norsk regjering. Sånn sett har han vært en sentral deltaker i den prosess som er i ferd med å føre ham vekk fra de politiske tinder.
Hagens største problem ser ikke lenger ut til å være Klepper og Hedstrømmer, men hvordan han skal klare å stanse de prosesser han har satt i sving. Stadige resolusjoner om nye eksklusjoner ruller gjennom partiorganisasjonen med snøballens tyngde, med hat og politisk kannibalisme som resultat. I tillegg opplever Hagen den plutselige kraften fra det uberegnelige i partiet, som da nestformann Terje Søviknes etter å ha blitt tatt på fersken rødmende måtte si fra seg sine politiske verv, og dermed den kronprinstittel solkongen hadde utstyrt ham med. Hva som ennå finnes av skjeletter i det hagenske parti, er ikke godt å vite, men at overraskelsenes tid ennå ikke er forbi, er neppe noe dristig tips.
Inntil videre kan alle de utenforstående more seg over at «livsverket» tæres bort.
