Gjestekommentar: Global åpenhet

En ny internasjonal avtale mot korrupsjon har sett dagens lys. Sist desember undertegnet nærmere 100 stater undertegnet nylig FN konvensjonen mot korrupsjon - et omfattende internasjonalt program for korrupsjonsbekjempelse. Det er første gang det er oppnådd global konsensus om løsningen på dette globale problem.

FN konvensjonen er det siste i en serie initiativer som er tatt internasjonalt for å bekjempe korrupsjon og som berører multinasjonale selskaper. Fra før er OECD-konvensjonen fra 1997 mest kjent. Men denne og andre internasjonale avtaler har begrenset geografisk jurisdiksjon. I hovedsak omfatter de bare industrialiserte land. FN konvensjonen, som ble undertegnet i Mexico i desember, har potensial til å skape og spre en virkelig global antikorrupsjonsbevegelse som favner både fattige land og industrialiserte land. Dermed har tiden løpt fra forestillingen om at fattige land er de dårlige og rike land de gode i kampen mot korrupsjon. Alle land er i samme båt. De må søke løsningene i et bindende samarbeid.

Avtalen, som trer i kraft når 30 stater har ratifisert den, noe som ventelig skjer innen et par år, legger til grunn at korrupsjon forårsaker reduserte investeringer eller mangel på investeringer, med de langsiktige virkningene det har, som underutvikling, sosial polarisering, mangel på respekt for lov og menneskerettigheter, udemokratisk praksis og avledning av midler ment for utviklingsformål og vitale samfunnstjenester.

Nøkkelelementene i konvensjonen gjelder forebygging, kriminalisering, internasjonalt samarbeid og gjenervervelse av formuer (asset recovery of corrupt proceeds). Offentlig sektor berøres selvsagt, men også privat sektor og alle selskaper som gjør forretninger i land som blir bundet av konvensjonen.

Ny grunn er brutt. Statene pålegges å etablere institusjoner og vedta lovgivning som hindrer korrupt praksis. Finansieringen av politiske valg og partier må gjøres åpen for innsyn. Myndighetene må involvere ikke-statlige organisasjoner (som Transparency International) og sivilsamfunnet for øvrig til å heve den offentlige bevisstheten om korrupsjon og skadevirkningene av slik praksis. Statene pålegges videre å kriminalisere en lang rekke handlinger. Ikke bare bestikkelser og underslag av offentlige midler, men også påvirkningshandel og hvitvasking av korrupsjonsutbytte. Kriminalisering av bestikkelser mellom selskaper i privat sektor (private-to-private corruption) blir derimot fakultativt, ikke obligatorisk. Bestemmelsene om dette ble vannet ned. Men tross alt gjøres det klart at privat sektor korrupsjon er et stort globalt problem, og mange land ventes å kriminalisere slik praksis. Norge gjorde det for øvrig i fjor gjennom en endring av straffeloven (ny § 276 a-c).

Konvensjonens bestemmelser om internasjonalt samarbeid er viktige. Statene må yte rettssamarbeid (innsamling og utlevering av bevis for bruk i rettssaker, utlevering av mistenkte gjerningsmenn, osv). Det innskrenker muligheten for at noen skal flykte i håp om å slippe søksmål og straffeansvar på et fristed.

Konvensjonen er bemerkelsesverdig i sin tilnærming til fremgangsmåten for å oppspore, beslaglegge og inndrive ulovlige utbytte av korrupt praksis. Dette er spesielt viktig for mange utviklingsland hvor praksis for storkorrupsjon har vært en veritabel plyndring av den nasjonale formue i milliardklassen. Landene trenger sårt disse ressursene tilbakeført for å kunne utvikle, gjenoppbygge og rehabilitere samfunnet under nye, ukorrupte ledere.

Avtalen her implikasjoner for næringslivet. Først og fremst demonstrerer den global støtte til åpnere samfunn, uansett utviklingstrinn. Den hjelper å bygge og styrke kapasiteten til nasjoner som vil hindre korrupsjon. Men den er også til hjelp for selskaper som opererer i korrupte land som vil unngå kompromitterende situasjoner. Etterleves konvensjonen blir det lettere å motstå «etterspørselen» etter bestikkelser fordi loven uttrykkelig forbyr disse betalingene.

Utvilsomt har selskapers investeringer og visse former for handel i fattige land i mange tilfeller innebåret at det avsettes ressurser til et økonomisk miljø hvor korrupsjon er en hovedfaktor. Dette har selskapene tidligere enten sett på som (a) en kostnad som kan unngås ved bruk av økonomiske muskler eller som (b) en kostnad ved forretninger som får passere eller som kan absorberes. Det andre alternativet kan ikke lenger forsvares. For det første gjør allerede lovgivningen i mange land dette straffbart. Dessuten gjør den nye FN konvensjonen dette uholdbart. I tillegg risikerer selskapene å tape eksportkreditter eller bli utelukket av multilaterale finansinstitusjoner fra deltakelse i lånopptak. Risiki forbundet med korrupsjon har ganske enkelt økt til et nivå som eiere, ansatte og samfunnet ikke aksepterer.

FN konvensjonens suksess vil avhenge av statenes politiske vilje til å etterleve den samt næringslivets vilje til å ta fullt ansvar for sine handlemåter hjemme og ute. Etterlevelsen vil være vanskeligst i konfliktområder og i land som mangler effektive regjeringsinstitusjoner. Konvensjonen er uansett en meget god nyhet og viktig for næringslivet som får illustrert at antikorrupsjon er blitt en verdensomspennende bevegelse som er kommet for å bli.

Jan Borgen er generalsekretær i Transparency International Norge. Han har tidligere arbeidet som rådgiver for ECON, director for corporate social responsibility i Virual Learning Partners, generalsekretær i Amnesty International Norge, rådgiver i Flyktningerådet og human rights protection officer i FNs høykommisariat for flyktninger.