Gjestekommentar: Et land i verden?

Jula er erstattet med nyttårsforsetter. På menyen står salat, ikke ribbe. Og, lommeboka er kanskje litt tynnere enn den burde. Men hva gjør det, vi har kost oss. For de fleste av oss har det bra – veldig bra - i dette landet. Men – er kjøpefesten i ferd med å ta slutt? Vil arbeidsledighet og økonomisk nedtur innhente også oss?

Dette annerledeslandet, Norge, har svømmet over av melk og honning, mens våre europeiske kollegaer har slitt med ledighet og økonomisk stagnasjon. Dette har tvunget EU-land til å føre en offensiv næringspolitikk. Politikk for økt verdiskaping og sysselsetting.

I Norge har det politiske ordskifte i mange år stort sett dreid seg om hvordan oljepengene skal fordeles på offentlig sektor. Sånn sett var høstens runde om statsbudsjettet et lite lyspunkt. For første gang dreide debatten seg om rammevilkår for privat sektor, sysselsetting og verdiskaping.

Men, lyset ble fort bekmørkt for den maritime næringen. Norges nest største eksportnæring trenger også konkurransedyktige rammevilkår. Vi ba om tiltak som kunne gi tilnærmet konkurranselikhet med andre europeiske land. Det fikk vi ikke. Resultatet av høstens avklaring er at rederiene nå gjør kommersielle vurderinger av bemanning og lokalisering. Over tid blir resultatet færre norske arbeidsplasser til sjøs.

I media leser vi i disse dager om krisen i verftsindustrien, Kleven-skipsverftene i Førde og Florø med sine 570 ansatte står i fare for å bli nedlagt. Årsak er tomme ordrebøker. Norge har en unik maritim næringsklynge, der kjernen er rederiene. Verft trenger skip som skal bygges. Underleverandørindustrien trenger verft som har oppdrag. Verifiseringsselskaper trenger båter. Sjøfolk trenger utanning. Sånn kunne jeg fortsette. Selvsagt er dette forenklet, mitt poeng er å illustrere at i en næringsklynge er de ulike delene avhengig av hverandre. Ting henger sammen.

Det forundrer meg at politikere ser ut til å tro at Norge ikke er en del av resten av Europa og verden. At norske bedrifter konkurrerer i et internasjonalt marked og derfor ikke kan ha rammebetingelser og beskatning som er «sky high» i forhold til våre naboer.

For den maritime næringen er situasjonen alvorlig. EU-land fører en aktiv maritim politikk. Våre nærmeste naboer har gitt næringen rammebetingelser langt unna de norske. For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å høre et foredrag av Loyola de Palacio, EU-kommisjonær for transport. Hun hadde visjoner og trakk opp retningslinjene for den maritime sektoren i Europa. Hun sa følgende:

«Fordi det har strategisk betydning, må vi ta vare på og stimulere den maritime know-how som våre medlemsstater med kystlinje innehar. Og for å kunne gjøre det, er det avgjørende at europeiske skipsredere beholder sine skip under europeisk flagg og ansetter europeiske sjøfolk. Kommisjonen har innsett nødvendigheten av skattemessige tiltak til støtte for de skipsrederne i EU som følger god skikk og bruk og opprettholder kvalitetsskipsfart. Kommisjonen gikk i 1997 gjennom det grunnleggende regelverket for å godkjenne statsstøtte til maritim transport.

Siden 1997 har vi godkjent en rekke tiltak, slik som tonnasjeskattsystemet, som direkte tar sikte på å få skip til å flagge hjem til EU. Vår erfaring viser at denne type tiltak har hatt god virkning for å nå Kommisjonens politiske mål, og at i de land der dette har blitt innført, har omfattende hjemflagging funnet sted. Og vår analyse viser at i tillegg til hjemflaggingen, fant man en merkbar positiv effekt på hele den maritime næringslivsklyngen.»

Musikk i mine ører! En flott kvinnelig politiker – som vil noe. Foredraget står i sterk kontrast til hva den norske næringsministeren, Ansgar Gabrielsen, har sagt i sine foredrag. Utlegninger om prinsipper og næringsnøytralitet har vært hans budskap.

Annerledeslandet skal altså ikke følge resten av Europa på skipsfartsområdet. Det er noe jeg ikke forstår. Norge innfører rusbrus, selv om vi er mot det, men vi må jo følge EU. Norge innfører verftstøtten igjen, selv om Per-Kristian Foss er mot, for vi må jo følge EU. Men – som verdens tredje største sjøfartsnasjon- skal vi ikke følge EU i den maritime politikken. Forstå det den som kan. Dette handler ikke om for eller mot nettolønn og tonnasjebeskatning, men om at Norge ikke kan melde seg ut av hva som skjer rundt oss. For vi er fortsatt et land i verden, eller??

Marianne Lie er administrerende direktør i Norges Rederiforbund