Gjestekommentar - Agenter og bestikkelser

Mange selskaper, også norske, benytter utenlandske agenter og konsulenter som døråpnere på nye markeder. De er bindeleddet mellom selskapene og det lokale forretningsmiljø, med ansvar for å promotere selskapenes produkter, tjenester og omdømme. I noen land er det påbudt å benytte agenter. De får betalt i form av kommisjoner.

Noen agenter, ikke alle, er kanaler for bestikkelsesbetalinger. Det er en utbredt oppfatning blant forretningsfolk internasjonalt at man kan bruke agenter til å omgå antikorrupsjonslovgivning. Noen ganger er det selskapets uttrykkelige vilje at agenten er en kanal for ulovlige betalinger. Andre ganger korrumperer agenten av eget initiativ for å sikre en kontrakt, spesielt i «vanskelige» land der selskapet er uten annen representasjon.

Siden vår lovgivning (straffelovens § 276 a-c) forbyr betaling av bestikkelser direkte eller indirekte gjennom en tredjepart, må et norsk selskap som satser utenlands ta skritt for å sikre at agenter i utlandet deler selskapets forpliktelse til transparent forretningsførsel, uansett konkurransepress, lokal lovgivning eller sedvane.

Selskapet er rettslig ansvarlig for agenters korrupte handlinger dersom det vet at agenten foretar/foretok ulovlige betalinger. Selskapet må spørre seg: Hvor mye due diligence, opplæring og styring av utenlandske agenter er tilstrekkelig for å holde seg på rett side av loven? Lovgivningen og rettspraksis gir ikke svar på disse spørsmål, men selskapet kan minimere risikoen for å bli stilt til ansvar for agenters bestikkelser dersom det har en tydelig policy for valg og bruk av agenter og en prosedyre for oppfølgning av denne.

Deler av norsk næringsliv tar lett på disse spørsmålene. Noen norske selskaper tolererer at deres agenter driver uetisk, andre oppfordrer dem til det. De tenker at oppdagelsesrisikoen er liten. De skal ikke føle seg for trygge på det. Mye tyder på at søksmål mot selskaper for korrupsjon blir vanligere i fremtiden, også i land der man minst venter det. En god illustrasjon er den såkalte Lesotho-saken. En liten og svært fattig stat er blitt kjent for serien av søksmål den har reist mot kjente vestlige selskaper. Historien kort fortalt:

Lesotho Highland Water Project (LHWP) er Afrikas største vannprosjekt, påbegynt i 1986, planlagt sluttført i 2020. Fem dammer over Lesothos Orange River Elv bygges til en pris av åtte milliarder amerikanske dollar. LHWP skal gi vann til Sør-Afrikas industririke Gauteng provins og elektrisitet til Lesotho.

Prosjektets første direktør, den offentlig ansatte Masupha Sole, ble sparket da en revisjonsgranskning avdekket store økonomiske misligheter. Han hadde mottatt 1,6 millioner dollar i betaling via sveitsiske bankkonti, i virkeligheten bestikkelser fra agenter som representerte 12 internasjonale selskaper. Sole ble dømt til 18 års fengsel.

Lesothos myndigheter anla også sak mot selskapene som var beskyldt for å ha bestukket Sole gjennom agenter. Acres Internasjonal, et kanadisk ingeniørselskap, ble i 2002 dømt til å betale en bot på 2,25 millioner amerikanske dollar. Selskapet anket dommen og tapte i august 2003. Boten ble imidlertid redusert med en tredjedel.

I juni 2003 ble også tyske Lahmeyer International dømt for å ha bestukket Sole gjennom en agent. Boten var på 1,4 millioner amerikanske dollar. Lesothos myndigheter anla sak også mot internasjonale selskaper fra Frankrike, Sveits, Italia og Storbritannia.

Acres- og Lahmeyer-dommene illustrerer godt agentspørsmålet. I Acres-saken het selskapets agent Zalisiwonga Bam. Acres bestred ikke at selskapet betalte Bam og hans kone kommisjoner gjennom sveitsiske bankkonti eller at Bam regelmessig betalte 60 prosent av kommisjonene videre til Sole. Det springende punkt var om Acres visste at Bam betalte penger til Sole. Bam døde før rettssakene begynte og Sole nektet å forklare seg.

Acres bestred ansvar for Bams handlinger. Det sa at det ikke hadde kjennskap til eller mistanke om betalingene, ikke hadde noe motiv for dem, og ikke kunne forutse dem. Kun Bam og Sole visste om de ulovlige betalingene, sa selskapet, som også gjorde gjeldende at Acres’ avtale med Bam uttrykkelig forbød betaling av bestikkelser.

Acres ble ikke trodd av retten. Den fant det bevist at selskapet visste at det betalte Bam for at han skulle bruke av beløpet til å bestikke Sole. Den fant at agentavtalen mellom Acres og Bam var et redskap for å tildekke det sanne formål med selskapets betalinger som altså var korrupte betalinger til Sole. Retten la til grunn følgende:

Avtalen med Bam om representasjon ble inngått i november 1990. Fra 1988 til 1991 var Bam bosatt i Botswana, ikke i Lesotho. Ledere i Acres hadde arbeidet på kontrakt for LHWP siden 1986. Selskapet var gjennom disse godt informert om utviklingen lokalt. Hva var da Acres egentlige behov for Bam som representant?

Ingen dokumenter ble utferdiget som berettiget betalingene til Sole. Og ingen som administrerte prosjektet i Lesotho eller Sør-Afrika var klar over at Bam var Acres’ agent.

Bam betalte 60 prosent til Sole samme dag han mottok kommisjonene, eller like etter. Så snart Sole ble sparket av LHWP reduserte Acres kommisjonene til Bam med nettopp 60 prosent.

Agentavtaler som forbyr betaling av bestikkelser har begrenset verdi hvis selskapet (oppdragsgiver) gjør lite eller intet for å kontrollere etterlevelsen av forbudet.

Lesotho ligger langt unna, men er ikke lenger ukjent i internasjonalt forretningsliv. Omdømmet til de impliserte selskapene er blitt betydelig svekket.

Jan Borgen er generalsekretær i Transparency International Norge. Han har tidligere arbeidet som rådgiver for ECON, director for corporate social responsibility i Virual Learning Partners, generalsekretær i Amnesty International Norge, rådgiver i Flyktningerådet og human rights protection officer i FNs høykommisariat for flyktninger.