Gjestekomm: På statens lønningsliste

Det er unntakene som blir nyheter. Det normale er imidlertid mye viktigere. Det er viktigere i kraft av sin totale dominans, og fordi vi godtar det uten motforestillinger.

Aftenposten oppdaget nylig et unntak i vårt akademiske system: En håndfull professorer er finansierte av næringslivet. Spesielt gaveprofessoratene ved BI og NHH fikk oppmerksomhet. Avisen spurte 5. august om vi kan stole på «TV-eksperter i dobbeltrolle», som står «på næringslivets lønningsliste». De «opptrer i TV-debatter, men bærer ikke sponsormerker slik sponsede idrettsutøvere gjør». Aftenposten fant dette så urovekkende at det ble viet en lederartikkel (6. august). Under tittelen «Tillitsbrudd» skrev avisen om profilerte professorer «sponset av private selskaper og organisasjoner». Dette ble sett på som en trussel mot deres «uavhengighet, og dermed også forskningens troverdighet».

Dermed våknet det journalistiske flokkinstinkt. Dagens Næringsliv spurte alt samme dag på lederplass: «Kan vi tro på forskere som er sponset av næringslivet?» Også Finansavisen fulgte opp på en måte som tilkjennega at her hadde Aftenposten funnet noe skummelt. Norske næringslivsaviser var samstemte i sin mistillit til privat virksomhet generelt og næringslivet spesielt som finansieringskilder for kunnskapsdannelsen i samfunnet.

Hvis innehaverne av gaveprofessorater opptrer på TV uten sponsormerke, er det imidlertid fjernsynets feil. Det er i hvert fall ikke professorenes feil, eller deres arbeidsgiveres feil. BI presenterer dem klart og tydelig i årsberetningen og på hjemmesidene. Det var derfor ikke noen stort «skup» å avsløre dem.

Det journalistiske flokkinstinktet er en effektiv måte å avlede oppmerksomhet fra det som er viktig. Det viktige er normaltilstanden, ikke unntakene, og normaltilstanden i Norge er at professorene står på statens lønningsliste. Med BI som unntak er staten eier av hele vårt akademiske system. Det er også staten som sponser professorenes forskning og undervisning. Knapt en samfunnsviter går til sin gjerning, fortrinnsvis i offentlig men også i privat sektor, uten ballast fra staten. Knapt en journalist heller etter hvert. Staten utdanner den fjerde statsmakt, de som overvåker staten.

Aftenposten begrunnet sin mistillit til privat finansiering med at «det vil være naivt å tro at ikke også akademikere lar seg påvirke av dem de er finansierte av. Ikke fordi professorene er korrupte, men fordi finansieringen vil prege innfallsvinkler, interessefelt og ståsted».

Nøyaktig det samme gjelder for statens professorer. De kan til og med bli preget av å oppleve staten som sin velgjører, som uegennyttig stiller midler til rådighet og garanterer for deres uavhengighet uten å kreve noe til gjengjeld. Dette kan prege deres holdning til og oppfatning av staten, og det kan prege deres evne og vilje til å forstå det store flertall som ikke har statens beskyttende vinger bredt over seg. De som eier og arbeider i det private næringsliv, for eksempel. Like fullt deltar statens professorer «med stor selvfølgelighet i den offentlige samtale», også når forholdet mellom stat og privat, samfunn og næringsliv, er objekt for samtalen. Det faller ikke næringslivsavisene inn å kreve at professorene da bør bære merket «sponset av staten».

Vi må spørre hva det betyr at staten har kontroll over det akademiske liv, ikke minst hva det betyr at staten har monopol på å utdanne dem som former vår samfunnsoppfatning. Noe av svaret kan være at det påvirker vår tillit til samfunnets institusjoner. Aftenposten og Dagens Næringsliv er private samfunnsinstitusjoner avhengige av folkets tillit. Like fullt advarer de sine lesere mot å stole på professorer fordi de er sponset av private. Indirekte forsikrer de leserne om at de kan stole på professorer fordi de er sponset av staten. Tydeligere går det ikke an å vise sin underkastelse under statens intellektuelle hegemoni, at det normale godtas uten motforestillinger.

Det er videre grunn til å spørre om ikke denne tillit til staten, og skepsis til det private, er et nokså særnorsk fenomen. I andre land synes det motsatte å være vel så vanlig, i hvert fall når det gjelder kunnskap, kultur og kommunikasjon. Det kan til og med spørres om hvor utbredt fenomenet er i Norge. Vi aksepterer ikke lenger at vårt eneste felles forum for offentlig debatt er et enkanals statlig kringkastingsmonopol. Vi har aldri akseptert at statlige aviser og forlag skal ta hånd om den trykte kommunikasjonen.

Endelig er det grunn til å spørre hva det vil bety om staten mister kontrollen over det akademiske liv, om flere enn staten får utdanne statens vitere. Det er nærliggende å anta at da vil synet på stat og privat endre seg. At det statlige får mindre og det private mer tillit, at det blir konkurranse mellom «innfallsvinkler, interessefelt og ståsteder». At de oppfatninger vi har, ikke blir borte, men at flere kommer til. At det blir større mangfold, en hovedmålsetting for vår medie- og kulturpolitikk.

En slik utvikling skremmer det journalistiske instinkt i næringslivets aviser. Hvilket understreker forskjellen mellom konservatisme som ideologi og som holdning. Ideologisk har disse avisene gode grunner til å hilse utviklingen velkommen, og bidra til å styrke tilliten til privat virksomhet. Holdningsmessig er konservatisme å forsvare det bestående, og det bestående norske samfunn er basert på grenseløs tillit til staten og mistillit til det private.