Gjestekom.: Uprioriterte prioriteringer

Politikerne velges av oss for å velge for oss. I stedet lover de oss mer enn de kan levere, og overlater styringen av viktige økonomiske forhold til sentralbanken. Kortsiktige og populære forslag kan dermed fortrenge langsiktige og nødvendige løsninger.

I politikk er kunsten å lage prioriteringslister. Likevel ser vi at politikere vegrer seg for å velge. Det er blitt en populær sport å love budsjettmidler til alle gode formål. Publikum ønsker seg mer fritid, lavere skatter, færre avgifter, bedre skoler, lengre ferier og billigere barnehager. Politikerne lover oss det. Vi velger politikere for at de skal velge for oss, men observerer at noen politikere i stedet konkurrerer om vår gunst ved å la være å velge. De tilbyr alt. Resultatet blir at politikken blir kortsiktig og tilfeldig, og at renten blir det endelige instrumentet for å sikre økonomisk kurs. Interessant nok styres den av et ikke-folkevalgt organ. Sentralbanken må handle der politikere vegrer.

La oss inspisere noen av politikkens problemer. Finansieringen av forslagene er et fundamentalt punkt. Politikere danner tre grupper: de som satser på blandingen av inntektsskatt, moms og andre avgifter, de som vil bruke mer av oljeformuen og de som vil øke skattene av de velstående. Gruppe nummer to representerer en ønsketenkning der trylleformularer erstatter økonomiske innsikter. Det magiske ordet er oljefondet. Disse politikerne ser bort ifra at det ikke står sykepleiere og lærere i fondet. Det står dollar. Riktignok kan vi kjøpe stetoskop og skoletavler for dollarene. Men vi kan ikke like lett kjøpe leger og lærere. Norge mangler arbeidskraft. Alternativt kunne vi veksle dollarene om til kroner, og la staten kjøpe norsk arbeidskraft for dem. Det er mulig, men får konsekvenser for norske næringer. Vi har nemlig til rådighet cirka 3 milliarder arbeidstimer. Ønsker vi en time mer undervisning og en time mer helsepleie, må vi redusere annen aktivitet - for eksempel industri - med to timer. Det betyr nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Kanskje ønsker vi det, kanskje ikke; det er ikke poenget. Poenget er at noen politikere tror de kan si ja til både skole og industri. De tror de kan unnslippe å prioritere.

I gruppe nummer tre dekker man kostnadssiden av velmente forslag med å dreie skatteskruen for de velstående en gang til. Det er mulig, men vi må opptre forsiktig. Vi skal huske på at initiativ og entreprenørvirksomhet er følsomme for skatteprosenten. Utover en viss skatteprosent, blir det mindre fristende å utøve virketrang. Men skatt må vi likevel ha til å løse samfunnets oppgaver. I virkeligheten blir da skattepolitikk en vanskelig balansering av to kryssende hensyn. På den ene side påvirker skattesatsen innsats. På den annen side må vi finansiere fellesgoder.

Skatt er i realiteten en ekspropriasjon av en persons arbeidstimer; altså en institusjonalisert kommando til individet om å ofre timer til kollektivet. Derfor må skatteinstrumentet benyttes med omhu. Men den er et nødvendig onde siden ingen gir penger - dvs. arbeidstimer - til fellesgodene frivillig fordi det er fristende å være gratispassasjer. Politikerne må således veie de motstridende mål. Likevel uttaler noen politikere seg som om det kun er et spørsmål om hjertevarme fordi de selv vegrer seg for å ta vanskelige balanseringsoppgaver.

Økonomisk vet vi at enhver bruk av ressurser fortrenger en alternativ anvendelse, og at ethvert politisk arrangement av regler påvirker samfunnets aktiviteter. Fordi vi har flere ønsker enn midler, bør politikerne presentere valgene og ikke friste med at vi kan få alt. Valgene kollapser til liksomvalg dersom de tåkelegges av urealistiske finansieringspåstander. Ideelt sett ville derfor politikerne innrette de økonomiske rammer slik at publikum fikk mest pang for pengene.

La oss ta et aktuelt eksempel. Ville folk virkelig opprettholde distriktspolitikken dersom de ble forelagt alle de andre gode prosjektene den forhindrer? En tunnel på Vestlandet fortrenger sporveier i Oslo. Å bygge mange sykehus er en ineffektiv utnyttelse av knappe ressurser. Når et røntgenapparat ikke benyttes og når en lege er ledig, så forskyver det andre verdige formål. Det er et beklagelig - men et urokkelig og dertil upopulært faktum at det finnes stordriftsfordeler i å sentralisere drift. Vår spredte bosetting fortrenger gode prosjekter i byene. Kanskje aksepterer vi prisen, kanskje ikke. Politikerne må la folk se menyen, og selv våge å velge fra den.

Sykelønnsordningen er et instruktivt eksempel på gapet mellom politiske løfter og økonomiske realiteter. Lønn under sykdom er en delikat balansering av kryssende hensyn. Noen ganger er sykdom utenfor individets kontroll, og det virker rettferdig at vi mange heldige skal dele på uflaksen til de få uheldige. På den annen side trenger samfunnet alle hender og hoder i arbeid. Hver gang noen urettmessig utnytter sykelønnsordningen, så taper noen andre midler.

Totalt kan sykefraværet utgjøre over hundre millioner arbeidstimer totalt i året. De timene representerer tapte skoler, barnehager og helsetjenester. Samfunnet må - via modige politikere - derfor etablere regler som er barmhjertige nok til å fange opp de som fortjener hjelp, men tøffe nok til å forhindre utnyttelse. Kunsten ligger balanseringen. Det vi ønsker - og trenger - er politikere som legger frem både forsiden og baksiden av deres politikk, og sier hva de vil prioritere. Vi må velge dem som våger å velge.