Gjestekom.: Nypopulismen

Så ser det altså ut til at Maginotlinjen i norsk politikk er i ferd med å bryte sammen. Gjennom en knipetangmanøver har Stortingets fløypartier gått løs på det forsvarsverk generalstabene i Arbeiderpartiet og Høyre møysommelig klarte å reise mot angrep på oljeformuen, representert ved den såkalte handlingsregelen. «Stjæl penga fra Foss,» roper SV og går til sengs med Fremskrittspartiet.

Sviktet av velgerne slår et betuttet og isolert Arbeiderparti følge under dyna. Det Karita ikke klarte i Stoltenberg-regjeringen, å senke prisen på barnehageplass, skal hun fikse nå, under Kristins og Sivs lederskap. Imens snapper Kjell Magne og Jan etter pusten, for hvor mye gryn klarer jentene å lure unna med sin nye flertallsallianse, uten at det går ut over Sem-erklæringens rause løfter om lavere skatt, eller forsvar av oljeformuen?

Og Jens, hvor mye pust er det egentlig igjen i ham – etter at populistene også har marsjert inn i hans parti? Langs benkeradene på fylkespartienes årsmøter nylig syntes intet forslag upassende, og var det ikke på et tidspunkt noen som regnet ut at kadrene ville kutte for rundt 70 milliarder i bare avgifter, eller dobbelt så mye som finansministeren har lovet i skattelette?

Sannheten er jo at Arbeiderpartiet gjennom slike runder, som ikke kan forstås som annet enn fortvilte forsøk på vinne tilbake tapte velgere, tapper seg for forslagskraft. Når partiet, den gang det var statsbærende, kom med et utspill, ble det lagt merke til fordi forslagsstillerne hadde fast grunn under føttene. Men nå, etter alle ydmykelsene, smiler folk overbærende. Da Arbeiderpartiet tidligere i år omsider gikk inn for priskutt så det monnet i barnehagene, var det nærmest taust i mediene. Men da SV og Fremskrittspartiet noe senere gjorde det samme, slo de samme mediene på sine største trommer.

I desperasjon, må det jo være, er Arbeiderpartiet villig til å ofre selv deler av sitt politiske arvesølv for å tekkes SV og «fremskrittsbevegelsen», eller nypopulismen, som det kunne være fristende å kalle denne nye allianse, for var ikke tippenøkkelen nettopp slikt arvesølv? Partileder Thorbjørn Jagland advarer riktignok arvtaker Jens mot å logre for Carl Ivar og Siv, men han er jo ikke lenger partileder, han er lame duck etter løftet om å trekke seg til høsten.

Det er liten tvil om at det politiske show i vårmånedene har tilhørt kantspillerne på den politiske fotballbane. I sentrum har statsministeren forsøkt seg som spiss, men uten å få nettkjenning. Han drømmer om å samle oss alle under landsfaderlige vinger, men opplever at oppslutningen om det hans parti står for, minker. Samtidig må han se i øynene at verdidebatten han så sårt ønsker å fortsette, forvitrer på regjeringspartner Høyres turbokapitalistiske alter.

Selv om Børge Brende tilsynelatende får boltre seg fritt i miljøspørsmål, og Agnar Gabrielsen går i bresjen for å få flere kvinner inn i styrerommene, så er det markedet som er gud i Bondeviks andre regjering, og ikke den gud han først og fremst bekjenner seg til. I Høyres moderne, markedstilpassede samfunn skal alt lønne seg, med det resultat at den offentlige fattigdom er blitt så grell at Oslo-skoler ikke lenger har penger til å sende sine barn opp Slottsbakken på selveste 17. mai – og når ble det et mål for Kjell Magnes politikk? Og for Lars Sponheims, for den saks skyld?

På midtbanen, der angrepet blir til, kan Jan Petersen knapt ha vært seg sin oppgave bevisst, for hvor er det blitt av ham? Visste jeg ikke bedre, ville jeg lett etter ham i det amerikanske utenriksdepartementet, og der hadde jeg vel lett ennå, hadde han ikke dukket opp på Høyres landsmøte sist helg. Med palmer i hendene mottok han sine frenders hyllest, for endelig var Norges visstnok eneste ansvarlige parti på ny i posisjon. Men det var Kristin Clemet og Per-Kristian Foss som stakk av med de gjeveste prisene.

Tuppen og Lillemor, alias Kristin og Siv, har altså begynt å leke etter kjeklingen på kjellerlemmen. Det er underlig nok, særlig fordi SV så ivrig har bygget sin politiske eksistens på paroler om internasjonal solidaritet, verdier Fremskrittspartiet ikke interesserer seg for og derfor forakter. Underligere er det at Arbeiderpartiet, nå også med en mann som Trond Giske blant anførerne, så plutselig og ufortrødent nipper til populismens beger. Samtidig avslører Arbeiderpartiet sin største svakhet, som få har vært villige til å sette fingeren på i debatten om hvorfor alt er gått så galt. Enten ser de det ikke, eller de våger ikke å si det: Jens Stoltenberg, partiets statsministerkandidat og kommende leder, mangler lidenskap. Han har ingen politiske saker han er villig til å dø for. Derfor er han en død sosialdemokrat.

Maginotlinjen fikk navn etter en fransk general som etter marerittet i første verdenskrigs skyttergraver, mente det var nødvendig å forskanse seg fysisk mot den tyske fare. Sittende bak enorme festningsverk tok en avslappet hærledelse det for gitt at de hadde gjort fedrelandet uinntakelig. Så kom Hitler og henviste dem til dilettantenes plass i militærhistorien. Nå står en ny og tverrpolitisk form for populisme rede til å gjøre kål på den norske varianten av Maginots forsvarslinje, og brister oljedemningen? Det kommer an på hvor makelig våre såkalte ansvarlige politikere velger å opptre.