Gjestekom.: Norman i Opseths felle

Victor D. Norman vurderer å flytte Konkurransetilsynet «hjem» til Bergen. Gjør han det, er han ikke stort bedre enn tidligere samferdselsminister Kjell Opseth som la stamveien mellom Oslo og Bergen en fordyrende og forsinkende sløyfe innom «hjembygda» si.

I skarp konkurranse med innvandringsspørsmål er lokaliseringsstridigheter kanskje det mest uskjønne norsk politikk har å by på. Og det sier en del, etter årets budsjettbaluba.

Gode politikere må balansere idealer og gjennomføringsevne. Idéer uten makt blir fort svermeriske, makt uten ideer er i beste fall ganske kjedelige greier. Makt koblet til snevre interesser, dårlige idéer og falske argumenter derimot, er sjelden kjedelig. Det stygge er ofte engasjerende. Vi kan bli provosert og samtidig føle undring: Hvordan våger han?

Kjell Opseth var (og er) en mann som kunne vekke slike følelser i noen og enhver, lokaliseringsspesialisten. Saker hvor kjernen – det egentlige problemet – alltid kom ut av fokus til fordel for sære, ofte personlige steds- og institusjonsbundne interesser. Slike saker tok Kjell seg av, og han fikk dem igjennom. Hvem han måtte gå i seng med om kvelden, betydde lite, så lenge han kunne våkne opp til et IT-Fornebu, ny stamveg med personlig vri, eller ny hovedflyplass på Østlandet. Trusler om riksrett ble hengende igjen i tåka på Gardermoen.

Også har vi Victor D. Norman. Kontrasten til Opseth kunne knapt vært større, trodde vi da han ble utpekt. En professorpolitiker i tradisjonen fra norsk liberalismes gullalder for 150 år siden. En klok og visjonær, men likevel samlende mann som drømmer om at Norge en dag skal få et statsbærende kristeligdemokratisk parti, en slank og effektiv stat og velfungerende markeder så langt øyet kan se.

Markedet er vår tids store idé: Vakre desentraliserte systemer der mektige konsumenter velger fritt og velinformert og tilbyderne må tilpasse seg våre ønsker slik de kommer til uttrykk når vi bestemmer oss for å kjøpe en vare eller tjeneste og overse en annen.

Så enkelt er det ikke i praksis. Mange av dem som betaler regninger til Telenor, forsøker å få kjøpt seg mobiltelefon uten å bli tvangsabonnent, som har solgt sine fordringer til Finance Credit, som kjøper elektrisitet i et marked totalt dominert av Statkraft, har drukket utvannet smuglersprit på en restaurant, har gulpet over opptint «ferskvare» foran Dagsrevyen, eller kjenner en 85-åring som har blitt pålurt et fondsprodukt med «minimum 6 års tidshorisont» av banken sin, kan vitne om at markeder ikke uten videre gir resultater i tråd med idealet.

Kvaliteten på det som skjer i et marked, avgjøres av maktfordelingen. Og i de fleste markeder er makten skjevt fordelt, i favør av tilbyderne. Konsumentene er mange, men kommer én og én. Tilbyderne er ofte få, har som regel mer kompetanse, og gjør mange flere transaksjoner - og de vet alltid mer om produktet de selger. Derfor må frie markeder ledsages av rettighetslovgivning og tilsyn som forvalter forbrukernes rettigheter.

Norman imponerte da han støttet Konkurransetilsynet i kampen for å løsne det nyfusjonerte SAS/Braathens selskapets kvelertak på det norske flymarkedet ved å flytte avtalen for statsansatte over til nykommeren Norwegian. Professorpolitikeren har satt behovet for sterke tilsyn på dagsordenen. Han har tatt tak i det tidligere administrasjonsministre og deres regjeringer hadde oversett. Vi som stadig oftere opptrer som forbrukere der vi tidligere var statsborgere, familiemedlemmer eller knyttet til frivillig sektor, kunne endelig se frem til at staten skulle utvikle en regulatorisk infrastruktur tilpasset det moderne markedssamfunnet.

Men så skjedde det: Lokaliseringspolitikkens stygge ansikt åpenbarte seg nok en gang. Norman vil flytte ulike tilsyn ut av Oslo. Norman som egentlig er rektor ved Norges Handelshøyskole, truer blant annet med å flytte konkurransetilsynet til Bergen. Fagmiljøet er så fint der. Dessuten kan man få billigere kontorleie, lavere lønninger (?) og mer trofast arbeidskraft.

Vi ser for oss en egen klynge slik BI-rektor Torger Reve har skrevet om, ikke rundt shipping eller olje, men rundt NHH-miljøet. En økonomklynge i tillegg bestående av Konkurranstilsynet, og Samfunns og Næringslivsforskning A/S. SNF går i sakens anledning ECON en høy gang i sin utredning om flytting på oppdrag for lokale interessenter som foruten dem selv teller kommunen, fylkeskommunen og næringsrådet i Bergen. Konklusjonen er selvsagt at flytting er en god idé. Ikke minst fordi det bare er Tromsø og Bergen som i likhet med Oslo utdanner både økonomer og jurister.

Dermed ligger det snublende nær å flytte Kredittilsynet etter, selv om det ikke er foreslått ennå. Også der trenger man primært økonomer og jurister med interesse for økonomisk regulering. At den økonomiske makten og dermed faren for maktmisbruk først og fremst ligger i det sentrale østlandsområdet, at begge institusjonene – om de noen gang greier det - vil bruke årevis før de kommer opp på dagens nivå igjen – og at flyttingen vil belaste statsbudsjettet med engangskostnader på et ukjent nivå, kommer i andre rekke. At Konkurransemyndighetene trenger å utvikle et stadig nærmere samarbeid med Post- og Teletilsynet og NVE blir heller ikke nevnt, hvis ikke man skal flytte dem også til Bergen da. Men det går aldri, det vil andre tilsynskåte regioner sørge for. I avisene er byttefordelingen allerede i gang. Imens trenges kjernehensynene - de knyttet til forbrukernes avmakt og rettigheter i det daglige – i bakgrunnen. De virkelige problemene havner alltid der i lokaliseringssaker.