Gjestekom.: Norge og globalisering

Få næringer er så styrt av globale rammebetingelser som norsk prosessindustri. Viktige bransjer som for eksempel aluminium, treforedling, og smelteverk produserer i Norge varer for eksport til hele verden. Det viktigste nasjonale fortrinn for disse bransjene, stabil tilgang på rimelig el-kraft, er i ferd med å forsvinne. Dette skjer i høykostlandet Norge i en tid da kompetanse og kunnskap er mer mobil enn noen gang tidligere. Hvis Norge ønsker å være vertsland for næringer utsatt for beinhard internasjonal konkurranse, må myndighetene ta ansvar for å utvikle og sette i verk det vi kan kalle en nasjonal globaliseringsstrategi.

Gjennom maktutredningens vitenskapelige arbeid er det dokumentert at Norge ikke har utviklet noen form for globaliseringsstrategi. I tillegg er Norge det land i OECD-området som har det mest fragmenterte styringssystemet, og en forvaltningskultur som har etablert en kløft mellom stat og næringsliv. Den eneste antydning til horisontal samordning mellom et altfor stort antall departement og direktorater, er finansdepartementets evne til å presse gjennom makroøkonomiske retningslinjer, som løfter frem næringsnøytralitet som bærende prinsipp langt utover det andre land har lagt seg på.

Med dette som bakteppe, kombinert med et betydelig press i norsk økonomi fra en stor olje- og gassformue, er det ikke til å undre seg over at norsk eksportindustri sliter tungt. Sterk kronekurs, en altfor høy rente i forhold til EU og en lønnsøkning de siste fem år langt over våre konkurrentland svekker dramatisk inntjeningsevnen til norsk landbasert prosessindustri. Dermed svekkes også viljen og muligheten til å utvikle denne industrien i Norge gjennom helt nødvendige investeringer for å sikre modernisering og videreutvikling. En investeringstørke, som det i dagens situasjon er grunn til å frykte, vil føre til en forvitring av store deler av norsk prosessindustri. Det må derfor raskt meisles ut en nasjonal globaliseringsstrategi som gjør Norge som nasjon konkurransedyktig i «landskampen» om å beholde og videreutvikle prosessindustrien.

Prosessindustrien eksporterte direkte varer for en verdi på 95 milliarder kroner i 2002. I tillegg kommer bearbeidingen av råvarer fra prosessindustrien som selges som ferdigvarer i form av bildeler og lignende. Statistisk sentralbyrå har dokumentert at Norge trenger å øke industriproduksjonen kraftig de neste årene, ja til og med øke industrisysselsettingen, for å finansiere importbehovet de neste 50 årene. Oljeinntektene strekker simpelthen ikke til. Uten en større industriell sektor i Norge vil vår velferd – privat som offentlig – svekkes.

I tillegg til å være en valutamaskin er prosessindustrien en garantist for sysselsetting i distriktene og en genuin motor for å utvikle renere og mer effektive industrielle prosesser. Disse prosessene kommer ikke bare Norge til gode, de kommer verdens miljø til gode.

I tillegg til en fornuftig samfunnsøkonomisk styring av finans-, penge-, og inntektspolitikken må Norge igjen våge å satse på våre naturgitte muligheter.

Et helt avgjørende element i en nasjonal globaliseringsstrategi bør være å sikre norsk industri, og andre deler av det norske samfunn, tilgang til norsk naturgass. Vi har en enorm naturressurs liggende rett utenfor vår egen stuedør. Det meste av denne ressursen vil uansett måtte gå til eksport, men en fornuftig andel bør komme norsk industri til gode som råstoff for industriell videreforedling, og som et viktig bidrag til el-kraft-balansen i Norden. Ikke minst dagens opphetede debatt om strømpriser burde anskueliggjøre for folk flest at Norge trenger å øke sin egen kapasitet for produksjon av el-kraft på en måte som gjør oss mindre avhengige av vær og vind.

Utvikling av en teknologi for håndtering av CO2-utslipp må være en integrert del av en slik strategi. En slik teknologi vil både gi store miljøgevinster og åpne for uante markedsmuligheter.

Det er viktig at myndighetene tar et ansvar for å redusere den økonomiske usikkerheten som ligger i å skulle transportere gass på land og å utvikle ny renseteknologi. Lykkes vi i å ta gassen i bruk på en slik måte, vil de samfunnsøkonomiske gevinstene bli store og statens innsats betale seg mange ganger.

Den nye regjeringen har satt seg høye mål for utdannings- og forskningspolitikken. Det er bra! Like flink har den ikke vært til å følge opp løftene om større investeringer til vei og bane, der det er lønnsomt. Gode ferdselsårer er ikke bare et spørsmål om å frakte varer raskt inn og ut, men like viktig for å kunne trekke flinke folk til de områdene der verdiskapningen skjer.

Per Terje Vold er administrerende direktør iProsessindustriens Landsforening (PIL)