Gjestekom.: Mot et turbulent lønnsoppgjør?

At lønnsoppgjøret i 2002 vil bli svært vanskelig, skyldes to forhold: På den ene siden vil det bli en strid om selve prinsippene for fremtidens lønnsdannelse i Norge. På den andre siden vil det preges av svært høye og motstridende forventninger til utfallet. Noen vil med nødvendighet komme til å miste ansikt i «vårens vakreste eventyr».

Allerede før lønnsoppgjøret er kommet i gang, har vi fått en åpen konflikt i offentlig sektor. Streiken som Norsk Sykepleierforbund (NSF) har gående mot arbeidsgivermotparten NAVO er i navnet prinsipiell. Men i realiteten er konflikten rettet mot å heve lønnen for sykepleiere opp på nivået deres medlemmer tidligere har hatt i statlige sykehus.

Det er vanskelig å se at NSF skal kunne få gjennomslag for sine krav gjennom denne aksjonen. Det er nemlig ikke tradisjon i offentlig sektor for å «premiere» organisasjoner som ønsker å få noe ekstra for sine medlemmer gjennom bruk av åpne konfliktmidler. Ulike mekanismer bidrar til å påtvinge potensielle utbrytere («gratispassasjerer») det samme som andre aktører har akseptert.

Samtidig peker denne konflikten mot et sentralt spørsmål som vil komme til å prege hovedforhandlingene når de åpner om få uker. Striden i sykehussektoren er til dels en kamp om prinsippet om «lik lønn for likt arbeid». Kampen om dette prinsippet dreier seg om hva slags form norske lønnsoppgjør skal ha i årene som kommer. Skal man i offentlig sektor fortsette med den tradisjonelle strategien, basert på sentralisert koordinering og lik lønn for likt arbeid, eller skal man gå over til en lokalt basert lønnsdannelse, grunnet på effektivitetsbetraktninger og differensierte lønninger?

Tradisjonelt har vi i Norge hatt en prinsipiell enighet om modellen for lønnsdannelsen mellom de to mest sentrale aktørene i norsk lønnsdannelse, nemlig LO og NHO. Staten har dessuten fungert som pådriver og garantist for denne enigheten. I år er dette bildet av samstemmighet mindre klart.

Fremdeles fremstår LO som en klar og sterk forsvarer av videreføring av den tradisjonelle norske modellen. Når det gjelder NHO er situasjonen noe uklar. I det lønnspolitiske manifestet NHO offentliggjorde høsten 2001, tok de entydig til orde for en lokalt forankret lønnsdannelse. Samtidig har de gitt støtte til LO-tillitsvalgte og deres utspill om at offentlig ansatte må holdes i tøylene i vårens oppgjør. LO har lenge hatt rollen som «lønnspoliti» i forhold til medlemmer av andre organisasjoner. Men det var å håpe at NHO ville ha forlatt denne form for innblanding i andres anliggender.

Når det gjelder statlige myndighetene ser vi også en nyorientering. «Bondevik I» fulgte i stor grad opp den inntektspolitiske linjen som kjennetegnet regjeringen Jagland (og tidligere sosialdemokratiske regjeringer). Denne strategien ble videreført av regjeringen Stoltenberg. «Samarbeidsregjeringen» er derimot mindre opptatt av å styre det kommende lønnsoppgjøret i bestemte baner. I god høyretradisjon er dette noe man overlater til partene.

Når det gjelder holdninger hos øvrige sentrale aktører i norsk arbeidsliv, er det klare signaler om at tiden for solidaritetsalternativet er over. Alle viktige hovedorganisasjoner på arbeidsgiversiden er for en mer lokalt basert lønnsdannelse. På arbeidstakersiden finner vi tilsvarende holdninger hos Akademikerne. YS og den nyopprettede UHO er også på glid bort fra posisjonen som inntas av LO, men går ikke så langt som Akademikerne. LO går sannsynligvis på et nederlag i forhold til sin strategi om fortsatt høy grad av sentralisering.

LO har allerede annonsert sine hovedmål for det kommende oppgjøret. Ut over at de ønsker å føre solidaritetsalternativet og moderasjonslinjen videre, inneholder LOs ønskeliste en lang rekke krav: I) økt kjøpekraft for alle, II) lavlønnsprofil, III) ekstra løft for utdanningsgrupper i offentlig sektor, IV) likelønn mellom kvinner og menn og ikke minst V) en omfattende pensjonsreform. Det kan være nærliggende å hevde at en slik liste er uttrykk for mangel på evne til å prioritere mellom konkurrerende interesser og krav internt i organisasjonen. Hvis LO vinner frem med de ambisiøse kravene, vil oppgjøret åpenbart bryte med målet om moderasjon. Hvis derimot moderasjonslinjen skulle holde, så vil enkeltgrupper og organisasjoner både i og utenfor LO sitte igjen med «Svarte-Per» når våren er omme.

Spesielt når det er forbundsvise oppgjør, øker sjansene for konflikter med et slikt utgangspunkt. Det skyldes til dels indre spenninger i LO selv. «Fløyer» internt i LO har alle uttrykt tilfredshet med de krav LO har lansert. Men hva skjer når enkelte krav med nødvendighet vil måtte tones ned?

I tillegg kommer problemet med forventningene blant yrkesgrupper organisert utenfor LO. Både politiet og sykepleierne beveger seg på kanten av det realistiske. Særlig gjelder det så lenge man ikke får andre organisasjoner utenfor egen hovedorganisasjon med på å støtte kravene. Støtte fra for eksempel LO var et viktig premiss for det lønnsløftet lærerne fikk i forrige periode.

På denne bakgrunn vil nok 2002-oppgjøret bli et av de mest turbulente vi har opplevd i Norge på lang tid. Det er selvsagt farlig å spå om slikt. Når jeg likevel gjør det, skyldes det at oppgjøret i svært stor grad vil dreie seg om prinsipielle spørsmål, med viktige konsekvenser for fremtidens lønnsdannelse, samtidig som forventningene til hva arbeidstakerne skal få ut er meget store. Det er denne problemkonstellasjonen som tilsier turbulens.