Gjestekom.: Ledere - vår tids syndebukker?

Alle kjente samfunn har syndebukker. Når ulykker inntreffer og kriger og slag tapes, og når utryggheten er stor og hevntrang og aggresjon er utbredt, er det behov for noen å legge skylden på, noen som kan ofres. Syndebukkene fyller en nødvendig renoveringsfunksjon – uten dem vil ikke følelser og handlinger som truer med å rive samfunnet i stykker holdes i sjakk.

Det er store variasjoner i hvem som utpekes til rollen. Under hekseprosessene fant man ofte frem til sosiale avvikere, til dem som befant seg nederst og ytterst i samfunnet. Andre ganger har det vært høvdingen selv som har stått for fall. Uttykket «høvdingen er død – leve høvdingen» viser kjernen i syndebukkfunksjonen - ved å ofre én høvding og innsette en annen, kan samfunnet leve videre.

Det å bli stilt til ansvar gjør en imidlertid ikke automatisk til syndebukk. Dersom man selv har forårsaket en misère og møter negative sanksjoner, så innebærer ikke det at man er syndebukk, men at ansvar gjøres gjeldende, for eksempel gjennom rettssystemet. Syndebukk blir man først når man holdes ansvarlig og straffes for uønskede hendelser som man ikke selv har forårsaket.

Mye kan tyde på at vi lever i en tid der næringslivsledere oftere må avfinne seg med å bli gjort til syndebukker. Når arbeidsplasser går tapt på grunn av høy kronekurs, når dot.com-boblen sprekker på grunn av overoptimisme i markedet, eller når medarbeidere ikke trives så godt med livet som de synes de burde, hører vi stadig oftere at det er ledelsens feil - de burde både forutsett og gjort noe for å hindre vanskene. Kravet om lederes avgang er ofte ikke langt unna.

Mange uheldige situasjoner er forårsaket av ledelsens egne disposisjoner. På enkelte områder, for eksempel sikkerhet i et transportselskap, kan ikke ledelsen fraskrive seg ansvar, selv om de har delegert ivaretakelse av ulike sider ved sikkerheten til sine medarbeidere. I slike tilfeller er det rimelig å gjøre ansvar gjeldende, og noen ganger kan oppsigelse være en naturlig konsekvens. Det vil i så fall ikke ha noe med syndebukkrollen å gjøre. Allikevel kan det reises spørsmål ved om ikke kravet om lederavgang ofte kommer for raskt. Slike krav kan dels gjøre ledere overforsiktige og på den måten hindre nyskapning og omstillinger. Det å la oppsigelse være den eneste måten å la ledere lære av sine feil på skaper neppe gode miljøer for læring og utvikling. Selv om oppsigelse normalt vil være svært ubehagelig, kan det allikevel oppleves som en bedre utgang enn å måtte bli værende for å rydde opp i de vansker man har brakt bedriften opp i. Dette gjelder særlig dersom avgangen ledsages av en økonomisk fallskjerm. Oppsigelse er i slike tilfeller ikke å gjøre ansvar gjeldende, men mer en anledning til å slippe unna ansvaret. Den raske insisteringen på lederavgang som nå blir mer og mer vanlig kan føre til at vi får dårligere kvalitet på norske ledere.

Oppsigelse av ledere bør dermed forbeholdes de mest graverende tilfeller av dårlig dømmekraft og uforstand. Ofte hevdes det imidlertid at selv om ledelsens feil ikke har vært av det mest alvorlige slaget, og selv om ledelsen kanskje ikke har vært viktigste årsak til en misère, så kan det være nødvendig å bytte den ut for å gjenopprette tillit internt og eksternt. Med en slik begrunnelse nærmer vi oss imidlertid en situasjon der ledelsen puttes inn i syndebukkrollen. Dette kan være en beleilig utgang for alle andre enn de aktuelle lederne. Syndebukker gir andre anledning til å fraskrive seg ansvar. Man slipper ubehaget ved å måtte gå i seg selv og å måtte endre seg. Alle andre enn syndebukkene kan bli mer skjødesløse.

Det er flere grunner til at ledere nå er mer utsatt for å bli gjort til syndebukker enn tidligere. For det første er de blitt mer synlige. Dette har skjedd i takt med medienes økende interesse for næringslivet og en større personifisering av journalistikken. For det andre har noen ledere hatt belønninger som har vært uforholdsmessig store i forhold til hva de har bidratt med og skapt av resultater. Noen ledere har gjennomført lysskye og direkte lovstridige handlinger for å mele sin egen kake. Lønnsutviklingen for ledere har vært bedre enn for arbeidstakere flest, og skapt inntrykk av at mange ledere ikke er villig til å ta sin del av kostnaden med en nødvendig lønnsmoderasjon. Ledere har dermed fått mindre å gå på i forhold til andre grupper, og står lagelig til når det er behov for syndebukker.

En tredje grunn til at ledere blir syndebukker henger sammen med mer fundamentale trekk ved samfunnsutviklingen. Sosiologer og andre samfunnsforskere diskuterer nå livlig det som kalles modernitetens skjebne. Det moderne prosjektet er en samfunnsutvikling som består av tre ting: Individene står stadig mer fritt til å bestemme egne liv, fornuften preger samfunnslivet mer og mer på bekostning av overtro, og stadig ny og bedre kunnskap gjør at menneskeheten kan registrere framskritt på nær sagt alle livets områder. Tiden fra annen verdenskrig frem til midten av 80-tallet var modernitetens høydepunkt i Norge. Næringslivsledere var blant dem som symboliserte framskrittet. Mye taler imidlertid for at moderniteten om ikke kollapset, så i alle fall møtte på større hindringer enn forventet. Optimisme og framtidstro er blitt erstattet av uro og usikkerhet. Lederne leverte ikke det som ble forventet. Mange er skuffet over dem. Dermed er det også lettere å plassere dem i rollen som syndebukker.